dixieland-musikk – Store norske leksikon (original) (raw)
Dixieland-musikk, fra cirka 1915 en slags fellesbetegnelse på jazz spilt av hvite musikere som har New Orleans-stilen, som har sin opprinnelse med afrikansk-amerikanske musikere, som ideal. Stilen kjennetegnes blant annet ved kollektiv og polyfonisk improvisasjon, og instrumenteringen er vanligvis trompet, trombone, klarinett og rytmeseksjon. Et av jazzens tidligste orkestre var den hvite kvintetten Original Dixieland Jazz Band, hvis tidlige innspillinger bragte denne musikken ut til et bredere publikum.
Faktaboks
Uttale
dˈiksilænd-
Bandnavnet deres var inspirasjonen til at denne retningen ble kalt dixieland-jazz, men betegnelsen kom først i vanlig bruk i løpet av 1940- og 1950-årene, da denne stilretningen fikk en renessanse blant tradisjonalister, delvis som en motreaksjon mot den mer orkestrerte swing- og storband-jazzen, og delvis mot den moderne bebopen. Blant de sentrale bandene fra denne perioden kan nevnes Dukes of Dixieland. Renessansen førte også til at en del eldre musikere med bakgrunn i den opprinnelige New Orleans-jazzen fikk en ny vår.
Dixieland-jazz har fremdeles et hengivent publikum, og spilles på konsertscener og på festivaler verden over. I Norge har orkestre som Christiania Jazzband (etablert i 1970), Magnolia Jazzband (etablert i 1972) og Caledonia Jazzband (etablert i 1982) vært viktige pådrivere for denne musikken. Stilen preger også mye av programmet på det tradisjonelle, ukentlige jazzcafé-arrangementet på Stortorvets Gjæstegiveri i Oslo, og Moldejazz har i flere år hatt en egen festivalscene på siden av hovedprogrammet for denne typen musikk.