doctor ecclesiae – Store norske leksikon (original) (raw)
Doctor ecclesiae er latin for «kirkelærer», og er en ærestittel i den katolske kirke. Den ble først gitt til noen av de viktigste kirkefedrene, det vil si fremtredende biskoper og teologer fra senantikken. Senere er tittelen gitt til personer fra middelalderen og fra det 16. til det 19. århundre. Tittelen er da gitt, ikke bare til fremtredende teologiske forfattere, men også til personer som var kjent for sitt hellige liv. Tittelen er et uttrykk for kirkelig anerkjennelse og kan bare tildeles av paven (eller et kirkemøte).
Faktaboks
latin ‘kirkens lærer’
Tittelen ble først tatt i bruk av pave Bonifatius 8 i 1298. De fire opprinnelige kirkelærerne som ble utropt i 1298 var Ambrosius av Milano, Augustin fra Hippo, Hieronymus og Gregor den store. I 1568 utropte reformpaven Pius 5 fem nye kirkelærere: Thomas Aquinas og fire fra den greskspråklige kirken: Athanasios den store, Basilios den store, Johannes Khrysostomos og Gregor fra Nazianz.
Senere paver har fortsatt å øke antallet kirkelærere. De første kvinnene som fikk tittelen kirkelærere var Teresa av Ávila og Katarina av Siena i 1970. I 1997 fikk Thérèse av Lisieux denne ærestittelen, og i 2012 Hildegard fra Bingen. I 2015 ble Gregor fra Narek (d. 1010) den første armener som fikk denne anerkjennelsen. 21. januar 2022 utropte pave Frans biskop Ireneus til doctor ecclesiae, Han er den 37. doctor ecclesiae.