senantikken – Store norske leksikon (original) (raw)

Diokletian

Ofte regnes senantikkens begynnelse fra overgangen til dominatet i 284 evt., da Diokletian ble keiser i Romerriket. Klassisk portrettbyste.

Konstantin den store

Konstantin den stores religionsreformer på begynnelsen av 300-tallet blir av mange regnet som begynnelsen på senantikken. Skulptur i Lateranmuseet, Roma.

Romerrikets deling

Romerriket ved delingen i 395. Delene i grønt ble Vestromerriket, mens delene i rødt ble Østromerriket, etter hvert kalt Bysants.

Justinian 1

Keiser Justinians romerrett, med lovboken Corpus juris civilis, ble utviklet i senantikken.

Utsnitt av mosaikken i San Vitale, Ravenna, fra 547. Keiseren deltar her i en religiøs prosesjon og bærer på hodet et gyllent diadem med perler og edelstener; han har perler i ørene, og purpurkappen er festet med en fibula belagt med edelstener.

Senantikken er en betegnelse på perioden mellom den klassiske antikken og middelalderen. Tidligere ble perioden betegnet som slutten av antikken, mens den nå som oftest anses som en selvstendig periode. Det er i hovedsak i det tidligere Romerriket at det gir mening å snakke om en senantikk periode. I løpet av senantikken ble Romerriket delt i en vestlig og en østlig del. Den vestlige ble raskt oppløst, mens den østlige delen fortsatte å eksistere, og kalles vanligvis Bysants.

Faktaboks

Også kjent som

fransk l'Antiquité tardive, engelsk Late Antiquity

Ofte regnes senantikkens begynnelse fra overgangen til dominatet i 284 evt. i Romerriket eller ved Konstantin den stores religionsreform på begynnelsen av 300-tallet. Periodens slutt knyttes også som regel til enten politiske eller religiøse skifter, som fremveksten av den middelalderske kristendommen etter pave Gregor den store, eller med fremveksten av karolingerne. Enkelte historikere daterer derfor perioden fra 300 til 600, andre fra 300 til 800.

I Østromerriket (senere kalt Bysants) gir det mening å avslutte senantikken med det justinianske dynastiet. Dermed markerer keiser Heraklios (regjerte 610–641 evt.) begynnelsen på det middelalderske riket Bysants, selv om dette riket var preget av mye kontinuitet fra antikken i form av lover, maktsymbolikk og styresett. I løpet av 600-tallet krympet det tidligere Østromerriket betraktelig, og med de arabiske erobringene i Middelhavet var det en ny militær og politisk situasjon for hersker av Konstantinopel.

Senantikken som begrep

Begrepene antikken og middelalder oppsto på 1400-tallet, og senantikken var frem til 1900-tallet ikke oppfattet som en selvstendig periode. Den tidlige delen av perioden ble oppfattet som en forlengelse av antikken, og store deler av senantikken inngikk i begrepet middelalderen. Langt inn på 1960-tallet fremstilte antikkhistorikerne 500-tallets og 600-tallets middelhavsmennesker som underlegne arvinger til de store antikke imperiene.

Det var hovedsakelig franske historikere og etter hvert amerikanske historikere som reagerte på slike fremstillinger, der de første tankene ble lansert på slutten av 1940-tallet. Blant de som tidlig pekte på en annen tilnærming til denne historien var Henri-Irénée Marrou. Han ble en av de store inspirasjonskildene til den amerikanske historikeren Peter Brown, som fra 1960-tallet av har vært en av de fremste forskerne på perioden.

Senantikken oppsto som et eget periodebegrep fordi mange historikere hadde behov for å forstå perioden i et annet perspektiv, som en periode preget av kulturell vekst og utvikling, ikke politisk fragmentering og nedgang. Historikere som har forsket på senantikken har derfor hovedsakelig vært opptatt av religiøs og kulturell nytenkning i perioden, og på de antikke familienes evne til å holde på tradisjoner og makt i nye politiske regimer. Denne fremstillingen av perioden vektlegger derfor i stor grad kontinuitet tilbake til antikken, fremfor brudd med Romerriket. Kritikken mot innføringen av senantikken som en selvstendig periode har derfor handlet mye om at noe av forskningen på perioden har manglet et klart politisk fokus.

Senantikkens særegne uttrykk kommer frem i mange av de intellektuelle bedriftene i perioden, som tidligere historikere utelukkende så på som rester av den klassiske periodens storhet. Augustins litterære, filosofiske og religiøse verk blir i senantikkens perspektiv eksempler på periodens nytenkning, ikke bare som en arvtaker til Cicero. Justinians romerrett bygde på rettspraksiser i fra den klassiske antikken, men kodifiseringen av lovverket var et senantikk prosjekt, som begynte med keiser Diokletian, og kulminerte med Justinian.

Det senromerske imperiet

Begynnelsen på senantikken preges av en rekke nyvinninger innen det politiske og militære apparatet som for en periode trygget og styrket sentralmakten i Romerriket. I 235 ble Alexander Severus drept, og de neste femti årene hadde riket mer enn 25 utfordrere til tronen og var preget av mye uro. I perioder løsrev deler av riket seg og ble styrt som egne kongedømmer. Flere keisere forsøkte nye måter å styre på for å styrke sentralmakten igjen. Denne uroen tok slutt da keiser Diokletian fikk konsolidert makten sin fra 284 og innførte en ny styringsform – tetrarkiet, som innebar at fire keisere styrte hver sin del av riket, og hadde en rangeringsordning dem i mellom. Selv om ordningen kun varte i noen tiår, ble mange av de øvrige endringene som kom under kriseperioden og Diokletian varige endringer. Keiserne legitimerte makten sin i større grad som en gudgitt makt, der de regjerte som Herre og Gud. Dette har gjort at perioden også har blitt omtalt som dominatet.

En av de største omveltningene under Diokletian var den administrative omorganiseringen av imperiet. Provinsene ble gjort mindre, slik at de økte kraftig i antallet. Deretter ble provinsene gruppert i nyordningen diokeser. Sammenlignet med den klassiske perioden styrte Diokletian etter hvert et imperium med over hundre provinser, mot omkring førti under prinsipatet. Det var først 12, senere 14 diokeser, og de ble styrt av en stedfortreder for keiseren, en vicarius. I andre halvdel av 300-tallet fikk diokesene mindre betydning for sentralmakten, men på det tidspunktet hadde kirken imitert strukturen. Keisermaktens byråkrati i senantikken kan i dag sees i det engelske språket nettopp i begrepene for bispedømme (engelsk diocese) og sogneprest (engelsk vicar).

Den senromerske hæren

Romersk kavaleri

Romersk kavaleri, fremstilling fra 300-tallet.

Fra 200-tallet ble kavaleriet viktigere i den romerske hæren, og nye begreper kom inn i den militære organiseringen. To viktige begreper var comitatenses og dux, som også ble brukt i middelalderen. Comitatenses var mobile enheter ved fronten. De kunne grupperes i store armeer og kommanderes av en magistri militum, eller i små armeer og kommanderes av comites, som var seniorer i kavaleriet. Dux var en tittel fra prinsipatet som i senantikken ble øverstkommanderende i områder. I middelalderen ble dette et begrep om adel (engelsk duke).

Etter at Konstantin ble keiser av hele imperiet etter 324 reorganiserte han hæren, i tillegg til at han i løpet av borgerkrigen mot Licinius hadde økt dens størrelse. Hæren var fra 300-tallet av større, mer variert, mer spesialisert og kompleks enn tidligere. Behovet for soldater gjorde at det ble rekruttert stadig flere fra utenfor rikets grenser, noe som i seg selv ikke var nytt, men i en skala som var ny. Etter Konstantins død ble hæren stadig mer regionalisert, i den forstand at hærstyrker ble knyttet til det området de hadde ansvar for.

Mot slutten av det vestlige imperiets dager hadde romerne dermed en stor armé bestående av mange soldater og hærførere som hadde en lojalitet hovedsakelig til et mindre område, ikke til imperiet i sin helhet. Det betyr ikke at disse gruppene ikke var lojale mot Roma, for eksempel kjempet frankerne gjentatte ganger på romernes side, men de fokuserte sine oppgaver på lokale trusler.

Romerrikets fall og barbarkongedømmene

I 395 ble Romerriket varig delt i en vestlig og en østlig del. På 400-tallet kollapset sentralmakten i den vestlige delen av Romerriket. Selv om det er historiefaglige uenigheter om dette var en indre eller ytre drevet prosess, er enighet om at denne kollapsen fremstår som brå og uventet på samtiden. I løpet av 400-tallet ble Vestriket først splittet opp ved at nye kongedømmer oppsto innenfor rikets grenser, før den siste romerske keiseren, Romulus Augustulus, ble avsatt i 476. Ved det tidspunktet var det knapt noe Vestrike å snakke om. Kongedømmene fikk navn etter etniske grupper, som Frankerriket, Vandalkongedømmet og Burgunderriket, men mange av de etniske identitetene hadde vokst frem på innsiden av rikets grenser før kollapsen. I flere av tilfellene kan vi se hvordan identitetene deres vokste frem på ferden fra rikets periferi til sentrum.

Med barbarkongedømmene var ikke områdene fra Britannia til Nord-Afrika lenger én politisk enhet, slik de hadde vært under Romerriket. Ulike krigsherrer tok makten i ulike områder og beskyttet sine grenser. De nye politiske enhetene ble knyttet til personer og dynastier, og mange av dem var kortlivede. Det var likevel også en stor grad av kontinuitet i dagliglivet i for eksempel Gallia, Italia og Nord-Afrika. De mektige slektene fra 300-tallets keiserbyråkrati ble raskt sentrale i kirken, og fortsatte å styre diokeser og provinser i kraft av å være geistlige ledere, fremfor å være byråkratiske ledere.

De nye kongedømmene hadde latin som administrasjonsspråk (som fremdeles var dagligspråket i det meste av området), de brukte romerske titler og de slo mynter som viste til et eksisterende romersk kulturområde. Mange av de nye kongedømmene utviklet egne lovverk som var en blanding av romerske lover og lokale seder, og lover fra provinsene og områdene utenfor riket. De beholdt romerske lovverk i tillegg, og Codex Theodosianus var særlig viktig i de nye kongedømmene, mens keiser Justinian fikk kodifisert sin egen lovsamling i øst på 500-tallet. Barbarkongene og de som identifiserte seg som gotere, frankere og så videre hadde dermed sine lover, mens de som ble regnet som romere hadde sine lover. På samme måte var det religiøse skiller, mellom mange barbarer som var arianere, mens de romerske elitene var tro mot Konstantins konsil (etter hvert kjent som katolikker).

Senantikkens kunst og litteratur

Med kristningen av elitene på 300-tallet vokste det frem nye maktgrupper, nye maktkulturer og uttrykk. Mange av tekstene vi har igjen etter romerne er fra senantikken, og de fleste er kristne tekster. Den romerske eliten ble i senantikken særlig preget av asketisme. Det asketiske idealet kan også observeres i fremveksten av klostervesenet. Typisk for kunsten i senantikken er frontale bilder, et stivt blikk og en mindre naturlig og realistisk fremstilling av ansikter. Både kunst og litteratur kunne bygge på arven fra antikken, men i en særegen kristen form som vektlegger det overnaturlige.

Senantikkens kristendom

Kristning og kristendom preget senantikken i svært stor grad. Økonomisk ble kirken raskt en maktfaktor, og gamle formuer som hadde blitt samlet over århundrer kunne brått testamenteres til kirken. Kristendom preget dagliglivet ved at jødedommens, de kristnes og romerske syn på kjønn og familie smeltet sammen i lovverk og andre normative tekster. Den senantikke kristendommen ble preget av asketiske og synd, som var et en ideologisk nyvinning i romersk kultur. Likevel var det først i middelalderen at synd ble tenkt som et system, der man også kunne betale seg ut for sine synder. Kirken var imidlertid splittet om de fleste slik saker gjennom hele senantikken, som så en rekke konsiler og teologiske strider der de forsøkte å bli enige om prinsipielle sider av kristendommen.

Kontinuitet og brudd i øst – fremveksten av Bysants

Mens riket i vest kollapset på 400-tallet opplevde Østromerriket en oppblomstring på 500-tallet, som på mange måter kulminerte med Justinian. Han klarte for en periode å gjenerobre deler av Vestriket (i Nord-Afrika og deler av Italia), men er spesielt kjent for den endelige kodifiseringen (av codex, bok) av romerske lover i form av Corpus Iuris Civilis.

På 600-tallet oppsto imidlertid en ny politisk og militær virkelighet, med fremveksten av de muslimske araberne. På dette tidspunktet var Østromerriket allerede svekket og araberne inntok store deler av den østlige, sørlige og vestlige delen av Middelhavet på bare et århundre. I områdene rundt dagens Hellas sto bare ett kongedømme igjen, som i dag ofte omtales som Bysants, men som i samtiden ble omtalt som romersk.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer