dolk – Store norske leksikon (original) (raw)

Dolk er et kort, enhånds støtvåpen som må sees i nær sammenheng med dagger og stilett. Våpenet er som regel toegget, men klingen kan også ha trekantet eller firkantet tverrsnitt, som på den italienske stiletten.

Dolk er kjent fra steinalderen og er det eldste kjente støtvåpenet. Opprinnelig var den lagd av ben eller stein, senere av bronse og stål. Under fekting med rapir, en slags kårde fra cirka 1600, parerte man med en dolk i venstre hånd, en spesiell venstrehåndsdolk, mens rapiren bare ble brukt til støt.

Etter at skytevåpen kom i bruk, formet man grepet på dolken slik at det kunne puttes inn i løpet på geværet og brukes som stikkvåpen under nærstrid. Senere ble dolken eller bajonetten festet utvendig slik at geværet både kunne brukes som skytevåpen og stikkvåpen.