drivgarn – Store norske leksikon (original) (raw)
Drivgarnsfiske etter laks i Alaska
Drivgarn er et fiskeredskap som består av garn som festes sammen til lenker og holdes flytende i overflaten eller varierende dybder ved hjelp av overvanns flytemidler (blåser). Nederlenderne drev drivgarnfiske etter sild i Nordsjøen allerede på 1300-tallet.
Metoder
Drivgarn er et effektivt fiskeredskap for fiske etter fiskearter som lever i frie vannmasser (pelagiske arter). Det finnes flere ulike teknikker for drivgarnsfiske. I sildefisket var det vanlig med lange garnlenker som var festet til en kabel fra fiskefartøyet, slik at fartøyet ved sin drift holdt lenken strukket. I drivgarnsfisket etter makrell er også garnlenka festet til fartøyet. I sildefisket ble drivgarnslenkene satt i dybder avpasset etter hvor dypt silda stod, mens i fisket etter laks og makrell settes drivgarnene i overflaten. I drivgarnsfisket etter laks var det vanlig å bruke flere garnlenker som drev uavhengig av fartøyet.
Betydning og regulering
Drivgarnsfisket etter sild var et viktig kystfiske i Norge, men dette fisket avtok utover i 1960-årene. Mange steder langs norskekysten var drivgarnsfisket etter laks et viktig fiske inntil det ble forbudt fra og med 1989. Det er i dag tillatt å drive drivgarnsfiske etter sild og makrell i Norge, men det er bare i makrellfisket at drivgarn fortsatt er i bruk som kommersielt fiskeredskap.
Drivgarnsfiske i verden
Drivgarn brukes i mange ulike fiskerier, men internasjonalt er drivgarn et omstridt fiskeredskap, og mange land har forbud mot slikt på grunn av bifangst av hai, sjøpattedyr, havskilpadder og sjøfugler. I sjølaksefisket i Alaska og Canada er drivgarn fortsatt et viktig redskap.