dugong – Store norske leksikon (original) (raw)
Dugongen lever i kystfarvann og ved elvemunninger i varme hav og beiter der på bunnvegetasjonen i grunne områder.
Dugong er en sjøkuart i dugongfamilien, eneste art i familiens eneste slekt. Dyrene er meget godt tilpasset et liv i vann. De lever i kystfarvann og ved elvemunninger i varme hav og beiter der på bunnvegetasjonen i grunne områder. De lever nesten kontinuerlig neddykket i vann. Vanligvis sammen i par, mer sjelden i små grupper.
Faktaboks
Også kjent som
g
Dugong dugon
Beskrevet av
(Müller, 1776)
Global rødlistestatus
VU – Sårbar
Bestanden har gått sterkt tilbake over hele utbredelsesområdet pga. jakt, og dugongen står i fare for å bli utryddet.
Anatomi
Dugongene er store, klumpete dyr med lengde ca. 2,5–3 m, vekt 150–250 kg og med en torpedoformet kropp og en bred tofliket, horisontalt avflatet hale som minner om halefinnen på en hval. Baklemmer mangler og forlemmene er omdannet til luffer eller sveiver på en ganske kort arm. Dugongen har tykk og seig, nesten hårløs hud og en kort og tykk snute. Tannsettet er sterkt redusert; består av fortenner og kinntenner uten røtter. De fleste av fortennene felles etter hvert. I overkjeven har hannen to 20–25 cm lange fortenner som virker som støttenner, men de stikker bare 2–3 cm ut av munnen. Funksjonen er ukjent. Øynene er små og sirkelrunde, øreåpningene meget små. Neseborene er forsynt med kraftige åpne- og lukkemuskler.
Utbredelse
Utbredelse av dugong (Dugong dugon). Basert på data fra Den internasjonale naturvernunionen (IUCN Red List, versjon 3, 2017).
Hovedutbredelsen er langs kystene av Det indiske hav. Forekommer ved Rødehavet, Øst-Afrika, Bengalbuktas øyer, Indonesia, Molukkene, Filippinene, Ny-Guinea og Australias nordøstligste områder.
Faktaboks
Dugong dugon
GBIF-ID