vitenskapelige navn – biologi – Store norske leksikon (original) (raw)
Linnés Species Plantarum regnes som starten på det moderne systemet for vitenskapelig navngivning i botanikk.
Tidligere hadde rosmarin det vitenskapelige navnet Rosmarinus officinalis. Etter nyere systematisk forskning er den flyttet til salvieslekten, og er derfor nå omdøpt til _Salvia rosmarinus.
Vitenskapelige navn er navn som brukes i biologien på planter, dyr, sopp og andre organismer, til forskjell fra populærnavn. En art skal kun ha ett vitenskapelig navn, men kan være kjent under flere populærnavn. For eksempel er Tussilago farfara det vitenskapelige navnet på en blomst med flere populærnavn, som hestehov og leirfivel.
Faktaboks
Også kjent som
vitenskapelig navn, binær nomenklatur, binomial nomenklatur
De vitenskapelige navnene bøyes etter latinsk grammatikk, og det har derfor vært vanlig å kalle dem «latinske navn». Men siden mange av navnene er greske, eller fra andre språk, kalles de nå heller «vitenskapelige navn».
Alle arter som er beskrevet av vitenskapen, har navn som består av to ledd. Systemet tar utgangspunkt i arter og slekter. Først kommer slektsnavnet (med stor forbokstav, som Tussilago), deretter artsnavnet (eller epitetet); dette skal alltid ha liten forbokstav (som farfara). Siden et vitenskapelig artsnavn har to ledd, kalles systemet også binær nomenklatur.
Etter de to navnene legger man ofte til navnet på den som beskrev arten. Dette navnet kalles forfatternavn eller autornavn. I tilfellet Tussilago farfara L. er navnet Carl von Linné forkortet L. Forfattere av plantenavn har en standardisert form eller forkortelse som er registrert i databasen International Plant Names Index (IPNI).
Systemet ble innført av Carl von Linné. Det er litt forskjellige regler og konvensjoner for navngivning i de ulike organismegruppene. I zoologi kan en art ha samme slektsnavn og artsnavn; for eksempel heter jerv Gulo gulo. Slike dobbeltnavn (som i fagspråket kalles tautonymer) er ikke tillatt innen botanikk.
Hvis man oppdager at en art har blitt beskrevet to ganger, altså at arten har to vitenskapelige navn, er det alltid det eldste navnet som skal brukes. Tidligere vitenskapelige navn som ikke lenger skal brukes, kalles synonymer. I zoologi kalles navnet som skal brukes for «gyldig navn», og i botanikk kalles det «akseptert navn».
Forskjellige organismegrupper har forskjellige starttidspunkt, det vil si at navn publisert før disse tidspunktene ikke regnes med:
- Planter: Species plantarum - 1753 – Linné
- Dyr: Systema naturae – 1758 – Linné
- Moser: Species muscorum – 1801 – Johann Hedwig
- Fossile planter: Flora der Vorwelt – 1820 – Kaspar Sternberg
Eksempler på vitenskapelige navn og tilhørende populærnavn
Arter som bytter vitenskapelig navn
Alle arter har kun ett godkjent vitenskapelig navn. Likevel skjer det at arter får endret sitt vitenskapelige navn. Det er fordi forskning gir stadig bedre innsikt i slektskapet mellom arter og slekter. Da blir det av og til behov for å endre det vitenskapelige navnet.
Samme art beskrevet flere ganger
Det er ikke uvanlig at man finner ut at en og samme art er beskrevet mer enn én gang. Da er regelen at navnet som ble gitt i den første beskrivelsen av arten, som også kalles protologen, blir det vitenskapelige navnet, uansett om arten har blitt kalt noe annet i lang tid.
Flytting mellom slekter
Hvis det viser seg at en art med et gitt slektsnavn er plassert i feil slekt, og er nærmere beslektet med arter i en annen slekt, må arten overføres til riktig slekt. Da får arten nytt slektsnavn, men beholder artsnavnet, hvis dette ikke finnes fra før.
Eksempel: En snegle ble beskrevet i 1957 under navnet Abra cadabra. I 1995 ble den flyttet til slekten Theora, og navnet ble Theora cadabra. Senere fant forskere ut at sneglene hørte til en annen art som hadde fått navn tidligere, og de ble da innlemmet, eller synonymisert, under navnet Theora mesopotamica. Nye arter kan da heller ikke få navnet Abra cadabra.
Et vitenskapelig navn kan bare brukes én gang, uavhengig om det er gyldig/akseptert eller ikke.
Splitting av slekter
Det hender at en slekt splittes opp i to eller flere slekter. Da må nye slektsnavn gis til de artene som skal klassifiseres i nye slekter.
Unntak
Megalosaurus var den første dinosauren som ble navngitt. Her er en tidlig illustrasjon av fossilet av kjeven, fra boken The Vestiges of Creation (11. utgave, 1860) av Robert Chambers.
Unntaksvis kan arten beholde sitt vitenskapelige navn selv om et eldre navn oppdages, men da må dette vedtas spesielt. For dinosaurslekten Megalosaurus oppdaget man for eksempel at den første beskrivelsen hadde navnet Scrotum humanum; dette navnet kom av at fossilet så ut som en menneskelig testikkel. Paleontologene vedtok da at slekten fikk beholde navnet Megalosaurus.