edelkreps – Store norske leksikon (original) (raw)

Ferskvannskreps

Edelkreps.

Edelkreps, Astacus astacus, er en ferskvannslevende art av tifotkreps innen infraorden langhalekreps (Astacidea). Den kalles ofte ferskvannskreps, men det er også navn på en familie av krepsdyr, som omfatter flere arter i ferskvann på verdensbasis.

Faktaboks

Også kjent som

ferskvannskreps kreps flodkreps

Vitenskapelig navn

Astacus astacus

Beskrevet av

(Linnaeus, 1758)

Rødlistestatus i Norge

sterkt truet (EN)

Global rødlistestatus

sårbar (VU)

Bygning

Edelkreps ligner en hummer i utseende, og kan vanligvis bli opptil 17–18 cm lang. Fargen er sort eller grønn og brun. Forkroppen med hode og bryst har fem par gangbein, hvorav de forreste har store klosakser. Hannen har større klør enn hunnen. Bakkroppen har fem par svømmebein, og en halevifte.

Utbredelse

Funnsted av edelkreps

Funnsted av edelkreps i norske vassdrag. Kartet viser både historiske og nye lokaliteter. Arten er spredd til mange nye lokaliteter utenfor Østlandet.

utbredelse av edelkreps

Utbredelse av edelkreps (Astacus astacus). Basert på data fra Den internasjonale naturvernunionen (IUCN Red List, versjon 3, 2017).

Edelkreps er utbredt på Østlandet fra Østfold til Telemark og med største forekomster i Oslo og Akershus, fulgt av Innlandet. Edelkreps har også blitt satt ut i noen lokaliteter på Vestlandet og i Trøndelag. Pr 2020 var det registrert 470 edelkrepslokaliteter i Norge. Det er forbudt å sette ut/spre edelkreps til nye områder, og det er egne forskrifter og bestemmelser om fangst.

Den er vanlig i Sverige, og har stor naturlig utbredelse i Europa, men er også introdusert til nye land (Storbritannia, Italia og Malta) og satt ut i Nord-Afrika (Marokko). Edelkrepsen omfattes av flere internasjonale avtaler (Bernkonvensjonen, EUs habitatdirektiv). Mange steder har bestandene gått tilbake på grunn av krepsepest. Edelkreps er en sterkt truet art og finnes både på den norske og den internasjonale rødlisten over truede arter. Videre er krepsen en indikator på godt vannmiljø (økologisk tilstand).

Edelkreps foretrekker vann som ikke er for surt, og vann som blir forholdsvis varmt i sommermånedene. Den er aktiv om natten, og lever på bunnen mellom planter og i hulrom, og trives både i innsjøer og rennende vann forutsatt at bunnforholdene gir gode skjulmuligheter. Den liker ikke mudderbunn, men foretrekker fast og steinet grunn. Edelkreps har en variert diett fra avfall til snegler, muslinger, forskjellig mark og litt planter.

Utvikling

Edelkreps blir kjønnsmoden når den er 7–8 cm lang. Paringen finner sted om høsten, når eggene på undersiden av kroppen blir befruktet. En del av larveutviklingen foregår mens eggene er festet til hunnen. De ligner små, voksne kreps når de klekker om våren, og holder seg i nærheten av moren den første tiden. Som andre krepsdyr, skifter de hud flere ganger når de vokser. De oppnår en lengde på ni cm etter 5–8 år. Krepsens minstemål for fangst er satt til 9,5 cm, fordi man regner med at den da har gytt minst en gang.

Krepsing

Krepsen er en verdifull ressurs, både kulturelt, rekreasjonsmessig og økonomisk. I flere områder har krepsing på sensommeren og påfølgende krepselag lange tradisjoner. Den har spesielt gunstige forhold i Steinsfjorden i Buskerud, hvor det ble fisket omkring 2000 kilo kreps årlig i perioden 1998–2003, men har i de senere årene blitt redusert til om lag 1/3 av fangstene på 1980-tallet. Krepsing i Norge er nå strengt regulert, med kun en kort periode på sensommeren når fangst tillates. Få andre norske arter i ferskvann oppnår tilsvarende priser. Gode edelkrepslokaliteter har derfor et betydelig økonomisk potensial.

Invasive arter

Vasspest har spredd seg invasivt i flere norske innsjøer. Selv om kreps kan spise vasspest, kan de ikke kontrollere den raske veksten til vasspest over store områder. Resultatet er derfor paradoksalt nok blitt at en plantespiser som kreps faktisk har blitt fortrengt fra store områder fra en plante som er en potensiell ressurs.

Krepsepest

Krepsepest er den største trussel for edelkreps. Den ble først oppdaget her i landet i 1971, og har senere blitt funnet i en rekke lokaliteter med utbrudd. Symptomer er at edelkreps endrer adferd. Den blir dagaktiv, og kan sågar vandre opp på land. Vanligvis dør den bare få dager etter å ha blitt smittet. Mattilsynet har utarbeidet retningslinjer for bekjempelse av krepsepest. Blant annet er det forbudt å innføre levende kreps og fangstutstyr. Det er også et problem at det er satt ut signalkreps, Pacifastacus leniusculus, i noen vassdrag. Den stammer fra Nord-Amerika, og ble importert til Sverige for første gang i 1969. Derfra har den kommet til Norge. Signalkreps sprer krepsepestsporer som kan medføre massedød for edelkrepsen.

Innførsel og spredning av en fremmed og invaderende art er altså sterkt medvirkende til at edelkreps er blitt trua.

Systematikk

Nivå	Vitenskapelig navn	Norsk navn
Rike	Animalia	dyreriket
Rekke	Arthropoda	leddyr
Underrekke	Crustacea	krepsdyr
Overklasse	Multicrustacea
Klasse	Malacostraca	storkrepser
Orden	Decapoda	tifotkrepser
Underorden	Pleocyemata	eggbærereker, eggberereker
Infraorden	Astacidea
Familie	Astacidae
Slekt	Astacus
Art	Astacus astacus	edelkreps

Systematikken følger Artsdatabankens inndeling (2024).

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Trond Taugbøl og Jostein Skurdal (1993). Krepsepesten i Norge. Fauna 46, 166–174.
Jostein Skurdal med flere (2014). Hva har vi lært etter 35 års overvåking av ferskvannskreps i Steinsfjorden? Vann 01–2014.
Stein Ivar Johnsen med flere (2019). Nasjonal overvåking av edelkreps og spredning av signalkreps. NINA Rapport 1590. 104 sider + vedlegg.
Astacus astacus, edelkreps. Foto fra: Snabe Igelsø
Astacus astacus, edelkreps. Foto fra: Snabe Igelsø