eksil – Store norske leksikon (original) (raw)
Eksil er et begrep på landflyktighet eller landsforvisning. At noen lever i eksil vil si at de lever utenfor hjemlandet sitt, enten fordi de er dømt til det på grunn av en forbrytelse, eller fordi det ikke er trygt for dem å oppholde seg i hjemlandet, for eksempel av politiske årsaker.
Faktaboks
av latin ‘(jaget) fra (sin) jord’
I Romerriket hadde en romersk borger som skulle dømmes til døden, anledning til å forlate romersk område for livstid, som et alternativ til dødsdom og henrettelse. Når han hadde flyktet, ble han erklært for fredløs på romersk jord. Senere ble exilium brukt om alle former for emigrasjon fra fedrelandet, frivillig og ufrivillig, av kortere eller lengre varighet. Under det romerske keiserdømmet gikk den egentlige landsforvisning av bruk som straff.
På 1800- og 1900-tallet ble eksil et internasjonalt politisk-ideologisk fenomen og betegner i alminnelighet opphold i utlandet som er begrunnet i opposisjon eller et motsetningsforhold til det rådende regime i hjemlandet.