embargo – Store norske leksikon (original) (raw)
Embargo er handelsboikott, for eksempel våpenembargo.
Faktaboks
Uttale
embˈargo
fra spansk, embargar ‘tilbakeholde’, ‘hindre’
I folkeretten er embargo beslagleggelse av en fremmed stats eller dens borgeres eiendeler, særlig handelsskip som befinner seg innen statens område. Embargo har vært anvendt dels som et folkerettslig tvangsmiddel (sanksjoner) og dels som innledning til fiendtligheter mellom to makter.
Våpenembargo kan blant annet brukes til å begrense en aktørs evne til å utøve vold, slik som EUs våpenembargo mot Myanmar som respons til dennes overgrep mot etniske minoriteter, eller å svekke en part i en væpnet konflikt. Et eksempel dette er våpenembargoen innført av FNs sikkerhetsråd i 2011 i resolusjon 1970 i forbindelse med krigen mot Libya. Denne ble senere ble fulgt opp med autorisasjon til at andre stater kunne bruke makt for å håndheve våpenembargoen (resolusjon 1973).
I den 6. Haagkonvensjon av 1907 fastslås at om et handelsskip som hører under en av de krigførende makter, ved fiendtlighetenes åpning befinner seg i en fiendtlig havn, bør skipet tillates fritt å forlate havnen, øyeblikkelig eller etter en frist.
Særlig i engelsk rett brukes uttrykket sivil embargo om et forbud mot at landets egne skip forlater dets havner.