folkedomstol – Store norske leksikon (original) (raw)
Folkedomstol er egentlig en domstol som består av det forsamlede folk selv, i motsetning til domstoler hvis medlemmer er særskilt valgt eller ansatt til å utøve dømmende myndighet. Eksempler på slike folkedomstoler er folkeforsamlingen i Romerriket og middelalderens germanske ting.
De domstolene som ble etablert i Sovjetunionen i forbindelse med gjennomføringen av bolsjevikrevolusjonen i 1917, hadde sitt tydelige mønster i det franske revolusjonstribunalet og ble kalt folkedomstoler. Under Hitler-regimet ble det opprettet såkalte folkedomstoler (tysk Volksgericht) som hadde til oppgave å straffe regimets politiske motstandere. Politiske folkedomstoler ble etter den annen verdenskrig også etablert i de folkedemokratiske land. I flere asiatiske land, fremfor alt i Folkerepublikken Kina, har man hatt forskjellige typer av folkedomstoler.
«Folkedomstoler» i Norge under andre verdenskrig
I Norge ble det under den tyske okkupasjonen ved forordning av Reichskommissar Terboven 25. oktober 1940 opprettet en domstol som ble kalt folkedomstol. Til Reichskommissars forordning sluttet seg en forordning som den konstituerte kommissariske statsråd og sjef for Justisdepartementet ga 8. november 1940, og videre forordning av 21. desember 1940, 24. januar 1941 og 5. mars 1941. Bestemmelsene ble senere avløst av en lov 5. mars 1942.
Folkedomstolens oppgave skulle være å behandle straffesaker etter Reichskommissars forordninger av 25. september 1940 om forbud mot de politiske partier i Norge, og 7. oktober 1940 om forbud mot virksomhet til fordel for det norske kongehuset.
I alt 153 nordmenn ble dømt av folkedomstolen; strengeste straff var 4 års fengsel. Den kom ikke til å svare til forventningene hos okkupasjonsmakten og NS, og dens rolle ble snart helt uvesentlig.
I restitusjonsanordningen 17. august 1945 (og senere restitusjonsloven 15. november 1946 nr. 3) § 6 ble folkedomstolens avgjørelser erklært uten rettsvirkning.