frihetsberøvelse – Store norske leksikon (original) (raw)
Frihetsberøvelse, fengsling, innesperring.
Grunnloven har siden 1814 slått fast at ingen må fengsles uten i lovbestemte tilfeller. I forbindelse med den store grunnlovsreformen 13. mai 2014 ble denne bestemmelsen erstattet med en mer omfattende bestemmelse i § 94, som lyder:
"Ingen må fengsles eller berøves friheten på annen måte uten i lovbestemte tilfeller og på den måte som lovene foreskriver. Frihetsberøvelsen må være nødvendig og ikke utgjøre et uforholdsmessig inngrep.
Den pågrepne skal snarest mulig fremstilles for en domstol. Andre som er berøvet sin frihet, kan få frihetsberøvelsen prøvet for domstolene uten ugrunnet opphold.
De som uberettiget har arrestert noen eller ulovlig holdt noen fengslet, står til ansvar for vedkommende."
Lovlig frihetsberøvelse
Lovlig frihetsberøvelse må ha klar hjemmel i en norsk lovbestemmelse, og er for eksempel politiets pågripelser, domstolenes frihetsstraff eller tiltak under barnevernet eller psykiatrien. Enhver frihetsberøvelse er et inngrep mot enkeltmennesket etter Menneskerettighetskonvensjonens Artikkel 5, og krever klar hjemmel i lov.
Ulovlig frihetsberøvelse
Det å ulovlig berøve en annen friheten kan straffes med fengsel i inntil tre år, og i grove tilfelle inntil 10 år (straffeloven § 254-255). Etter Høyesterettspraksis må frihetsberøvelsen ha et visst omfang i tid før det rammes, men det er lagt til grunn at lengre tid enn 45 minutter kan straffes (Rt 1994 s 395). Med frihetsberøvelse menes at du fysisk blir hindret i å bevege deg fra et angitt sted. Psykisk påvirkning for å hindre fri bevegelse, rammes ikke.
Er det en offentlig tjenestemann som foretar ulovlig fullbyrdelse av frihetsstraff eller annen ulovlig frihetsberøvelse, eller skjerper innholdet av en domstolsbestemt frihetsberøvelse, er strafferammen fengsel inntil 6 år etter straffeloven § 173 om misbruk av myndighet.
Husarrest
I straffelovens kommentarutgave har sorenskriver Stein Husby tatt opp det særskilte spørsmål som oppstår i tilknytning til foreldrenes refselsesrett overfor barn, nemlig bruk av frihetsberøvelse («husarrest») som ledd i oppdragelsen, og han skriver: "Dette må foreldrene i en viss utstrekning kunne gjøre i kraft av foreldreansvaret, men det må være forholdsmessighet mellom mål og midler. Ved vurderingen av lovligheten må man konkret se hen til hvordan arresten er gjennomført, for eksempel om det har skjedd innelåsing, hvor stort område barnet har å bevege seg på, om rommet er mørkt og hvor lenge husarresten varer."