ganggrav – Store norske leksikon (original) (raw)

Ganggrav, en spesiell type megalittiske gravanlegg fra yngre steinalder og tidlig metalltid (bronsealder og jernalder) i Europa. Ganggraver består av ett eller sjeldnere flere kamre av svære, ofte grovt tilhugde steinblokker. En lavere gang fører inn til kammeret, og hele anlegget har vært dekket av en haug eller røys. Vanligvis er kamrene store og rektangulære, ellers finner en mange variasjoner i anlegget.

Faktaboks

Etymologi

dansk jættestue, svensk gånggrift

I sin enkleste utformning har de nordiske ganggravene stor likhet med mer kompliserte dysser; men det synes likevel ikke å ha foregått en direkte utvikling mellom disse to gravformene i Norden, idet ganggravene er beslektet med lignende megalittgraver over hele Vest-Europa. Som en fullt utviklet gravtype i Sør-Skandinavia markerer de her innledningen til den mellomneolittiske periode.

Ganggravene har, som de fleste megalittgraver, vært brukt som fellesgraver gjennom et visst tidsrom. Opptil 100 skjeletter er funnet i ett gravkammer, og det typiske gravgods omfatter tykknakkede flintøkser, stridsøkser av stein, ravperler og keramikk. Ved inngangen har det vært vanlig å stille matofre i leirkar. Ofte forekommer yngre begravelser fra stridsøkskulturene og fra senere perioder av stein- og bronsealderen.