gatebelysning – Store norske leksikon (original) (raw)
Gatebelysning. Gasslykten Fiat Lux, som ble gitt som gave til Oslo av det engelske firmaet som bygde byens gassverk. Den ble første gang tent i januar 1848 og var plassert på Stortorget.
Gate- og vegbelysning er den offentlige belysning av gater, veger og plasser i byer og tettbebygde strøk. Det er også vanlig at motorveger og andre viktige veger har elektrisk belysning.
Lyskilder
Tradisjonelt har kvikksølvdamplamper og lav- og høytrykks natriumlamper vært mye brukt til veibelysning. På hovedveier og veier med stor trafikk har lavtrykks natriumdamplamper vært spesielt mye brukt. Det gul-oransje monokromatiske lyset som disse gir, har et spesielt høyt lysutbytte, som også sammenfaller godt med øyets følsomhet for farger. Men i dag er det lamper med LED-pærer som helt har overtatt, og all ny vei- og gatebelysning som monteres i dag er LED-basert. Høyt lysutbytte, lavt energiforbruk og spesielt lang levetid er LED-lampenes store fortrinn.
Historikk
Gatebelysning fantes allerede i antikkens Roma i form av oljelamper ved husportene. Det drøyde til 1300-tallet før oljelamper begynte å bli vanlig i middelalderens Europa. Gjennomført offentlig gatebelysning i europeiske byer ble tatt i bruk i Paris i 1667, Amsterdam i 1669, Hamburg i 1675, Haag i 1678, København i 1681, Berlin i 1682, Wien i 1687, London i 1739.
I Norge var hornlykter den første måten å belyse gatene på. Disse måtte borgerne ved offentlige påbud stille i vinduene som vendte mot gatene (1524). De ble avløst av bek- og tjærefakler anbrakt ute i selve gaten (1558). På 1700-tallet bevilget bykassen i Oslo et beløp til anskaffelse av tranlamper (koler), og det ble ansatt en egen lykteinspektør.
Bruken av petroleum satte fart i utviklingen av oljelykter. Bruk av steinkullgass til belysning resulterte i mer gatebelysning i byene, som etter hvert fikk egne gassverk. Gasslyktene ble som regel anbrakt på fortauene langs kantsteinen. Gassbelysning ble innført i London i 1814, Göteborg i 1846, Oslo i 1848, Stockholm i 1853 og København 1857.
Oppfinnelsen av den elektriske buelampen og senere glødelampen med stadig større lysstyrker ga nye og store muligheter for utvikling av gatebelysning. I begynnelsen av 1900-tallet fortrengte det elektriske gatelyset med glødelamper etter hvert gasslysene.
Tenning og slokking av elektrisk gatelys foregikk opprinnelig for hånd. Etter hvert gikk man over til å bruke automatiske tidsbrytere som ble regulert én gang i uken. Senere kom automatisk tenning og slokking ved hjelp av fotoceller, som igjen ble avløst av sentral styring fra en gatelyssentral. Fra 1970-årene ble datateknikk mer og mer tatt i bruk i overvåkingen og styringen av gatelyset.
Hammerfest var den første byen i Norge som fikk elektrisk gatelys, etter en brann i 1890. Oslo (Kristiania) var den første hovedstaden i Europa som tok i bruk elektrisk gatelys, det var i 1892.