gauss – Store norske leksikon (original) (raw)
Gauss er en enhet for magnetisk flukstetthet (magnetisk induksjon) i det gausske (absolutte) CGS-systemet. Enheten er oppkalt etter den tyske fysikeren og matematikeren Carl Friedrich Gauss. Som symbol for enheten brukes Gs eller bare G.
Faktaboks
etter J. C. F. Gauss
Symbol
Gs
Type
målenhet for magnetisk flukstetthet
Verdi
10⁻⁴ tesla
Kommentar
CGS-enhet
Én gauss er definert som én maxwell (Mx) per kvadratcentimeter (cm2).
- 1 Gs = 1 Mx/cm2
Før 1934 ble Gs også brukt som enhet for magnetisk feltstyrke i dette systemet. CGS-systemet er nå erstattet av SI-systemet der enheten for magnetisk flukstetthet er tesla (T).