Carl Friedrich Gauss – Store norske leksikon (original) (raw)

Faktaboks

Carl Friedrich Gauss

Carl Friedrich Gauẞ

Født

30. april 1777, Braunschweig

Død

23. februar 1855, Göttingen

Johann Carl Friedrich Gauss

Carl Friedrich Gauss var en tysk matematiker, fysiker og astronom som fra 1807 var professor og direktør for observatoriet i Göttingen. Han har gitt viktige bidrag til en rekke ulike områder, blant annet tallteori, celest mekanikk, differensialgeometri, funksjonsteori, ikke-evklidsk geometri, geometrisk optikk og jordmagnetisme. På alle disse områdene er han blitt grunnleggende, både gjennom en mengde nye resultater og nye metoder og ikke minst gjennom sitt krav til fullkommen stringens og systematisk fremstilling. Enheten for magnetisk flukstetthet, gauss, er oppkalt etter Gauss.

Sammen med Arkimedes og Isaac Newton er Gauss en av de største og mest allsidige matematikere i historien. Alle tre var like viktige som teoretikere som de var som anvendte matematikere.

Biografi

Gauss kom fra enkle kår og kunne gå på gymnasiet og universitetet kun med støtte fra innflytelsesrike personer som hertugen av Brunswick. Han studerte i Göttingen fra 1795. Her var hans lærer den aldrende Abraham Gotthelf Kästner (1719–1800), som var mindre talentfull som forsker. I 1798 vendte Gauss tilbake til sin fødeby Brunswick, hvor han bodde inntil 1807 og igjen var avhengig av stipendier.

I 1799 mottok Gauss sin doktorgrad fra universitetet i Helmstedt (nær Braunschweig) med en avhandling som inneholdt hans første bevis for algebraens fundamentalteorem. Hans professor der var Johann Friedrich Pfaff (1765–1825). Gauss ble direktør for det astronomiske observatorium i Göttingen i 1807.

Arbeider

Det strenge kravet til stringens var sannsynligvis årsaken til at han ventet lenge med å offentliggjøre flere av sine oppdagelser. Andre kom ham derfor i forkjøpet; Adrien Marie Legendre med minste kvadraters metode (se målefeil), Niels Henrik Abel og Carl Gustav Jacob Jacobi med de elliptiske funksjoner, Johann Bolyai og Nikolaj Lobatsjevskij med den ikke-evklidske geometri.

Tallteori

Av Gauss' arbeider kan nevnes hans første offentliggjorte arbeid (1799), hvor han blant annet anvender den nå alminnelige geometriske fremstilling av komplekse tall. Med Disquisitiones arithmeticae (1801) la han grunnen til den moderne tallteori. Han innførte blant annet begrepet kongruens for tall, og løste problemet om muligheten av sirkellinjens deling i like store deler. Innenfor tallteori samarbeidet Gauss også med den franske matematikeren Sophie Germain.

Himmellegemenes bevegelse

I Theoria motus (1809) ga han sin berømte løsning av problemet om himmellegemenes bevegelse, foranlediget ved oppdagelsen av asteroiden Ceres (egentlig en dvergplanet) i 1801. Den ble straks etter gjenfunnet ved hjelp av Gauss' beregninger.

Landmåling og krumme flater

I 1821–1824 ledet han gradmålingen Altona–Göttingen og oppfant heliotropen, et signalapparat, og ble ved dette arbeidet ført inn på behandlingen av flaters krumning (1827) og teorien for konform avbildning. I en tiårsperiode var han selv hver sommer i marken og gjorde observasjoner under trianguleringen av kongeriket Hannover.

Fysikk

Fra 1831, da Wilhelm Eduard Weber ble professor i Göttingen, begynner en fysisk periode i hans forskning. Den omfatter blant annet arbeider over geometrisk optikk, men især over jordmagnetismen.

Allerede før samarbeidet med Weber var Gauss sterkt opptatt av magnetiske arbeider, delvis som følge av den norske geofysikeren Christopher Hansteens virksomhet på det samme området. Gauss konstruerte blant annet nye apparater til måling av jordmagnetiske elementer og forbedret målemetodene.

Sammen med Weber anla han også et magnetisk observatorium i Göttingen og i 1833–1834 den første elektromagnetiske telegrafledningen, mellom det fysiske instituttet og det astronomiske observatoriet samme sted.

Gauss og Alexander von Humboldt stiftet Den magnetiske forening og utgav sammen med Weber Resultate aus den Beobachtungen des Magnetischen Vereins (seks bind, 1837–1843), hvor man blant annet finner hans store arbeid Theorie des Erdmagnetismus, som har vært av grunnleggende betydning for all senere jordmagnetisk forskning. Sammen med Weber utformet han endelig det teoretiske grunnlaget for det absolutte elektromagnetiske målesystem.

Algebraens fundamentalteorem

Den siste avhandling som han selv offentliggjorde (1849) behandler igjen (etter 50 år) algebraens fundamentalteorem.

Verker

Hans samlede verker ble utgitt av Vitenskapsakademiet i Göttingen i tolv bind (1863–1933); hans brevveksling med en rekke vitenskapsmenn er også trykt.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Kommentarer (2)