gigantene – Store norske leksikon (original) (raw)

Gigantene er etter greske sagn veldige og ville jettevesener som var i slekt med gudene.

Faktaboks

Uttale

gigˈantene

Etymologi

latin og gresk

Hesiod forteller at gigantene var sønner av Gaia, som ble befruktet av bloddråpene fra den kastrerte Uranos. Lyrikeren Pindar omtaler ofte deres kamp mot gudene, gigantomakhien: Gaia egget dem til å hevne drapet på titanene. De tårnet fjell, Ossa, Pelion, Oita med flere, oppå hverandre for å nå opp til gudene og slynge klippeblokker mot dem. På gudenes side tok Herakles del i kampen fordi et orakel hadde forkynt at seieren bare kunne vinnes ved hjelp av en dødelig. Striden var hard, men Zevs og de andre olympiske gudene seiret. Lynet kløvde fjellene, og mange av gigantene ble begravd under dem. Jordskjelv og vulkanske utbrudd skyldes gigantene.

I billedkunsten finnes atskillige fremstillinger av kampene mellom guder og giganter, blant annet av Feidias på Athenes skjold. I eldre tid blir gigantene avbildet i menneskelig skikkelse. Fra hellenistisk tid opptrer de derimot som mennesker med bena formet som slanger, blant annet på den store relieff-frisen fra Zevsalteret i Pergamon.