grønne partier – Store norske leksikon (original) (raw)
Grønne partier er politiske partier som har oppstått i en rekke europeiske land siden slutten av 1970-årene. De er partier med en forholdsvis løs partistruktur og varierende oppslutning fra land til land.
De grønne partiene er dannet rundt et begrenset antall merkesaker. De viktigste har vært kampen mot atomvåpen og for nedrustning, motstand mot militærblokkene, skepsis mot de store enhetene i næringslivet og for en sterk og aktiv miljøpolitikk.
Partienes oppslutning gir ikke noe eksakt bilde av holdningen til disse spørsmålene i de enkelte land. Både de tradisjonelle partienes miljøprofil, valgordningen og statusen til utenomparlamentarisk arbeid har påvirket oppslutningen om de grønne. De grønne har blitt oppfattet som en protest mot det etablerte politiske miljøet og kan vanskelig plasseres langs høyre–venstre-aksen.
I Tyskland har de grønne hatt en spesielt sterk stilling. Ved valgene i 1998 ble partialliansen mellom Die Grünen og det tidligere østtyske Bündnis 90 den tredje største grupperingen i Forbundsdagen og deltok i koalisjonsregjeringen frem til 2005.
Michaele Schreyer var fra 1999 til 2004 de grønne partienes første representant i EU-kommisjonen. Grønne partier har også deltatt i regjeringen i Frankrike. I Finland var partiet medlem av regjeringen fra 1995 til 2003 og fra 2007 til 2014.
I Sverige har Miljöpartiet de Gröna vært representert i Riksdagen fra 1988 til 1991. Fra 2014 var partiet i regjering sammen med Socialdemokraterna. I Danmark har derimot De Grønne ikke nådd opp til representasjon i Folketinget.
I Norge deltok Miljøpartiet De Grønne første gang ved kommunestyre- og fylkestingsvalget i 1987, og fikk valgt en representant i Akershus fylkesting. Partiet fikk sitt gjennombrudd ved Stortingsvalget 2013 med 2,8 prosent av stemmene og ett mandat til Stortinget.
I 1993 dannet 23 grønne partier en grønn euro-allianse. Etter europaparlamentsvalget i 2014 hadde den grønne blokken 50 av 751 mandater i Europaparlamentet.