hasidisme – Store norske leksikon (original) (raw)

To hasidiske menn i Brooklyn, New York.

Hasidiske menn bruker tradisjonell klær og lar sidelokkene ved ørene vokse.

Hasidisme er en jødisk folkelig mystisk vekkelsesbevegelse som oppstod i Øst-Europa i andre halvdel av 1700-tallet.

Faktaboks

Uttale

hasidˈisme

Etymologi

hebraisk ‘from’

Også kjent som

chasidisme

Hasidismens lære bruker kabbalistisk terminologi og vektlegger den enkeltes personlige streben etter kontakt med guddommen. Dens religiøse ledere kalles rebbe (jiddisk for rabbiner) og nyter stor personlig anseelse. Viktig er læren om hellige mestre (tsaddikim), som er uten synd, men tar på seg samfunnsmedlemmenes onde tanker og handlinger og omformer dem til gode gjennom en dynamisk forening med guddommens gode krefter. Slike hellige menn ble ofte grunnleggere av egne dynastier, hvorav flere fremdeles eksisterer.

Hasidismen spredte seg til USA gjennom den store jødiske utvandringen på 1800-tallet. De jødiske samfunnene i Øst-Europa ble offer for nazistenes jødeutryddelser, men bevegelsen lever videre både i Nord-Amerika og i Israel. Hasider regnes i dag som ultraortodokse (haredim), men har fremdeles sin egen identitet.

Opprinnelse

Hasidiske barn i den ultraortodokse bydelen Mea Shearim i Jerusalem.

Bevegelsen ble startet av den karismatiske helbrederen og undergjøreren Israel ben Eliezer (1700–1760), kalt Baal Shem Tov (Det Gode Navns Herre). Den oppstod i en tid preget av økonomiske nedgangstider, forfølgelser og generell håpløshet blant Øst-Europas jøder. Hans budskap, som fremhevet verdien av glede, ekstase og bønn heller enn tradisjonelle studier, fikk raskt mange tilhengere blant massene.

Bevegelsen ble fastere organisert og videreført av Dov Ber (1704–1772) og hans disipler. Hasidismen ble etter hvert et alternativt jødisk samfunn utenfor de tradisjonelle rabbinernes kontroll, med en betydelig litteratur og med sin egen organiserte ledelse. Ledelsen ble snart delt i ulike familier, hus eller dynastier, der ledelsen har gått i arv fra far til sønn helt frem til i dag. Dynastiene har navn etter grunnleggerens opprinnelige hjemby. Tilhengerne har også beholdt sin klesdrakt fra 1700-tallets Øst-Europa.

Både kulten rundt tsaddikene, hasidenes manglende boklige lærdom og deres appell til massene førte til at hasidismen tidlig møtte sterk motstand fra tradisjonelle rabbinske kretser. Motbevegelsen, mitnagdim, ble ledet av den litauiske lærde rebbi Eliahu ben Shlomo Zalman av Vilna (Vilnius), mest kjent som «Gaon av Vilna». Men frykten for assimilasjon og for den jødiske kulturens oppløsning, førte etter hvert til en tilnærming mellom hasidismen og ortodoks jødedom.

Hasidismen i dag

Habad har sin egen stand på flyplassen i Tel Aviv.

Her gis både informasjon og undervisning om jødisk ortodoks praksis.

Den største gruppen i dag er Habad-hasidismen, grunnlagt av Shneur Zalman (1745–1813) fra Lyady i Belarus (Hviterussland) på slutten av 1700-tallet, og videreutviklet av hans etterkommere, som bosatte seg i Lubavitch. Denne retningen legger stor vekt på lærdom og intellektuelle anstrengelser. Retningen har nå sentrum i New York. Habad driver skoler og religiøse høyskoler (jeshivaer) i mange land og forsøker å nå ikke-praktiserende jøder verden over. Retningen er ikke sionistisk, men har opprettet egne boligområder og utdannelsesinstitusjoner i Israel. Chabad Lubavitch er i de senere år også representert i Norge, men er ikke organisert som eget trossamfunn. Dens rabbinere arrangerer likevel religiøse fester for alle interesserte jøder.

Også Satmar-hasidismen har sitt hovedsete i New York. Bevegelsen oppstod i Transilvania (Romania) i årtiene før andre verdenskrig, under ledelse av Yoel Teitelbaum (1887–1979). Tilhengerne tar avstand fra alle politiske institusjoner, spesielt sionismen og staten Israel.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur