jødedom – les om religionens historie – Store norske leksikon (original) (raw)

Herodes' tempel

Holyland Model av Herodes' tempel og det gamle Jerusalem.

Syvarmet lysestake, menora. Illustrasjon i Tanakh fra sent på 1200-tallets Italia.

Jødedommen er en monoteistisk religion som har sitt utspring i Midtøsten. Troen på én Gud, og forholdet mellom denne guden og det jødiske folket, er det sentrale prinsippet.

Faktaboks

Etymologi

hebraisk yahadut

Ifølge tekstene i Den hebraiske bibel, Tanakh, begynner jødenes historie med utvelgelsen av Abraham og inngåelsen av en pakt mellom Gud (JHVH) og Abrahams etterkommere. Jødisk tradisjon daterer disse hendelsene til tidlig i andre årtusen før vår tidsregning (fvt.). Folkets lover og leveregler ble ifølge Mosebøkenes tekster åpenbart til Moses på Sinai og nedskrevet av Moses selv. Jødedommen regnes derfor som en åpenbaringsreligion.

De øvrige tekstene i Tanakh regnes som en kronologisk beretning om jødenes tidlige historie. Tekstene gir også et bilde av Det gamle Israels tro og praksis, ikke minst av tempelkulten i Jerusalem. Tanakh er jødedommens eldste samling hellige tekster, men senere hellige tekster, som Talmud, supplerer og forklarer bibeltekstene og er langt større i omfang. Både gudsforestillingene, etikken, lovene og ritualene har gjennomgått store forandringer siden det andre tempelets tid (om lag 515 fvt. til 70 evt.).

Dagens jødedom omfatter mange religiøse retninger med ulike oppfatninger om både tro og praksis. Mange jøder anser seg selv som ikke-troende og betrakter jødedom mer som en kultur enn en religion. Jødisk kultur omfatter både markeringer av spesielle hendelser i folkets historie, mattradisjoner, musikk, litteratur, språk og ikke minst humor. Det er svært vanskelig å fastslå det nøyaktige antall jøder i verden, men det er vanlig å anta at det lever noe under 15 millioner mennesker som i dag har en tilknytning til jødisk religion og/eller kultur.

Rabbinsk jødedom

Moderne ortodoks jødedom, samt det som gjerne omtales som tradisjonell jødedom, er direkte videreføringer av den tidlige rabbinske jødedommen som fikk sin form etter at det siste tempelet i Jerusalem (Herodes' tempel) ble brent av romerne i år 70 evt., og folket mistet sitt religiøse samlingspunkt. Den offentlige tempelkulten, som hadde vært en viktig del av den felles religionsutøvelsen, opphørte. Presteskapet mistet derfor mye av sin betydning.

Det ble de lærde, rabbinerne, som overtok som jødedommens religiøse ledere og lærere. Med utgangspunkt i lovtekstene i Mosebøkene utformet rabbinerne ritualer som skulle kunne praktiseres overalt – og til alle tider. Sentrum for det rituelle livet ble flyttet til hjemmet og synagogen.

Rabbinsk jødedom ble etter hvert enerådende, med få unntak (se karaitter), helt frem til opplysningstiden i Europa på 1700-tallet. På 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet oppsto flere nye ikke-ortodokse retninger som reformjødedom, konservativ jødedom og rekonstruksjonisme. Men også disse har sin bakgrunn i den rabbinske jødedommen, selv om mange av dens trosforestillinger, lover og ritualer er valgt bort eller omformet. Den rabbinske jødedommen står derfor sentralt i denne artikkelen.

Religiøse grunnforestillinger

På grunn av at jødene i flere tusen år har levd i nær kontakt med andre kulturer, i forskjellige land og i forskjellige miljøer, har det alltid vært ulike oppfatninger om mange sentrale spørsmål. Den åpne debatten om både tro og ritualer har kjennetegnet jødisk tradisjon helt frem til i dag.

Jødedommen har ingen dogmer som alle må bekjenne seg til. Jødedommen har heller ingen egentlig trosbekjennelse, men både bønnene Shema Israel (Hør Israel) og Moses Maimonides' «13 trosbekjennelser» gir uttrykk for ideen om én Gud.

Selv om det finnes mange forskjellige oppfatninger om både tro og ritualer, har de aller fleste jøder noen felles grunnforestillinger. Dette gjelder også mange av dem som ikke selv praktiserer jødiske tradisjoner.

Hvem er jøde?

Den tradisjonelle rabbinske definisjonen på en jøde er en person som er født av en jødisk mor eller har konvertert til jødedommen. Flere ikke-ortodokse retninger godtar nå også barn med kun jødisk far som jøder, forutsatt at de får tilknytning til et jødisk miljø. Alle som konverterer til jødedommen blir en del av det jødiske folk.

Askenaser og sefarder

Majoriteten av dagens jøder regner seg som askenaser (ashkenazier), sefarder eller mizrahim (østlige jøder). Askenasene er etterkommere jødene som bodde i Mellom- og Øst-Europa i middelalderen, sefardene av jødene som ble utvist fra Spania i 1492 og fra Portugal noen år senere og mizrahim av jøder fra Midtøsten, Jemen og Kaukasus. Mizrahim har religiøse tradisjoner som ligger tett opp til de sefardiske, og omtales i mange sammenhenger som sefarder.

Etiopiske jøder (falasha) hadde en helt spesiell form for jødedom, men knyttes nå til sefardisk jødedom i Israel. Det gamle kulturelle skillet mellom de forskjellige etniske gruppene eksisterer fremdeles, men er ikke lenger så skarpt som før.

Sekulære jøder

Mange som definerer seg selv som jøder, er ikke-praktiserende; noen er erklærte humanister, agnostikere eller ateister. Mange jøder er ikke medlemmer av noen organisert menighet, og betrakter sin tilhørighet til jødedommen som kulturell. Religion er derfor ikke lenger et fullgodt kriterium for å fastslå hvem som er jøde.

Hellige skrifter

Tanakh

Den hebraiske bibelen, Tanakh, legger grunnlaget for jødisk tradisjon. Denne består av tre deler. Den første er Toraen (Mosebøkene), den andre er Neviim (Profetene), og den siste er Ketuvim (Skriftene). Betegnelsen Tanakh er et akronym satt sammen av de tre delenes forbokstaver.

Toraen

Toraen regnes som jødedommens helligste tekst og kalles Tora she-bi-khetav, eller Den skriftlige loven (Mosebøkene). I følge tradisjonen ble den skrevet av Moses, som et resultat av en direkte guddommelig åpenbaring. Flere nyere jødiske retninger godtar nå likevel bibelvitenskapens teorier om at Mosebøkene ble til over lang tid, og har mange forfattere og tradisjonslag, men hevder likevel at de kan være skrevet under guddommelig inspirasjon.

Mosebøkene er utformet som en fortelling om israelittenes tidlige historie, og som et vitnesbyrd om hvordan Gud har grepet inn i historien for å hjelpe eller straffe det jødiske folket. Hovedvekten legges på forholdet mellom Gud og Israel, det folket som nedstammer fra Abraham, Isak og Jakob og deres hustruer Sara, Rebekka, Lea og Rakel.

Flukten fra Egypt, slik den er beskrevet i andre Mosebok, var i henhold til jødisk tradisjon et vendepunkt i folkets historie. Ifølge bibelteksten har Gud inngått en pakt med det jødiske folket – en pakt som av mange anses som gyldig helt frem til i dag.

Gjennom åpenbaringene i Sinai skal Moses ha mottatt både De ti bud (andre Mosebok 20, 2–14 i jødiske og 2–17 i kristne bibler) og alle de andre budene, lovene og levereglene som er nevnt i Toraen. Toraen regulerer både forholdet mellom mennesket og Gud og mellommenneskelige anliggender. Den omfatter både personlige, moralske, etiske, rituelle og samfunnsmessige spørsmål.

Allerede på et tidlig tidspunkt innså de lærde at mange av lovene og påbudene var uklart formulert eller vanskelige å forstå etter hvert som talespråket forandret seg. Tekstene måtte derfor tolkes og forklares for å beholde sin aktualitet i skiftende tider. Det var også nødvendig å forklare hvordan forpliktelsene skulle kunne overholdes i det daglige liv, også under helt andre omstendigheter enn da bibeltekstene ble skrevet og redigert. Etter tempelets fall var det rabbinerne som både opprettholdt og videreutviklet denne tolkningstradisjonen.

Alle menneskets handlinger blir betraktet som viktige for å leve et hellig liv i henhold til pakten mellom Gud og det jødiske folk (andre Mosebok 19,5). Hvordan man skal be, hvordan man feirer helligdager og overholder fastedager og renhetsregler, samt hvordan man skal overholde de mange reglene for tilberedningen og inntaket av tillatt mat (kosher), er for mange en viktig del av det å leve som jøde.

Rabbinsk litteratur

Kjennskap til den omfattende rabbinske litteraturen er en forutsetning for å forstå jødedommen. Allerede i tiden rundt vår tidsregnings begynnelse utviklet rabbinerne en idé om at Moses også fikk lover og forklaringer i muntlig form, i tillegg til de skriftlige lovene vi finner i Mosebøkene. Denne muntlige læren kalles Tora she-be-al-peh (Den muntlige Toraen). Ifølge tradisjonen skulle den ikke skrives ned, men være åpen for tolkninger for slik å beholde sin aktualitet. Etter hvert oppsto det en enorm samling av slike tolkninger av bibeltekstene og av tidligere lærdes avgjørelser. På grunn av endrede tider ble denne omfattende muntlige loven til slutt skrevet ned, først i Mishna og Tosefta, og senere i Talmud.

Også de store rabbinernes utlegninger av bibeltekstene, der de søkte å finne etiske, filosofiske og juridiske grunnprinsipper skjult i Tanakhs fortellende tekster, regnes som hellige tekster. Mye av dette stoffet, midrash, fikk plass i Talmud, men en stor mengde lov- og fortellerstoff er også redigert til egne samlinger. I noen sammenhenger kan begrepet Tora omfatte alle disse hellige tekstene. Studiet av slike tekster har tradisjonelt vært forbeholdt menn, men dette er nå under endring.

En viktig plass inntar bønneboken siddur, som finnes i mange forskjellige utgaver. Det tradisjonelle skillet går mellom askenasisk og sefardisk tradisjon, men nå også mellom de ulike retningene. Den store mengden liturgiske hymner fra mange forskjellige land, regnes også som hellige.

Mange vil i tillegg regne den jødiske mystikkens skrifter, som Sohar, som hellige tekster. Innenfor hasidismen regnes også de hasidiske lederes uttalelser, og fortellingene om deres handlinger, som hellige.

Gudsforestillinger

Gud oppfattes som hellig, evig, allmektig, allvitende, barmhjertig, rettferdig, uten form og uten «bosted». Likevel er han en personlig guddom – som det er mulig å «kjenne». Gud skal ikke være et kjønnet vesen, men både Bibelens metaforer og annen språkbruk skaper inntrykk av at det dreier seg om en «mannlig» guddom. Gudsforholdet er direkte, man tiltaler Gud som «du», men ber oftest til Gud i «vi»-form.

Guds tilstedeværelse i verden uttrykkes gjerne gjennom fortelling om Shekhina, som rabbinerne lærer kan være til stede overalt i universet. Jødisk mystikk (kabbala) oppfatter Shekhina som et kvinnelig aspekt ved guddommen. Det er dette aspektet som endringsorienterte jødiske samfunn i dag ofte innlemmer i sine bønner.

I Den hebraiske bibelen, Tanakh, omtales Gud oftest under navnene Elohim (en flertallsform av det semittiske el, som betyr gud), og de hebraiske bokstavene Jod-heh-vav-heh, av kristne oftest uttalt Jahve. Den opprinnelige uttalen er i dag ukjent, betydningen kan gjengis med «Jeg er den jeg er».

Dette navnet betraktes som hellig og forbudt, og uttales aldri av jøder. Det leses derfor Adonai (min, eller vår, Herre) der det forekommer i teksten. Ortodokse jøder omtaler Gud gjerne som ha-Shem (Navnet) i vanlig tale.

Menneskesyn

Jødedommen lærer at verden, og alt som er i den, i utgangspunktet er godt, basert på første Mosebok 1,31: «Og Gud så på alt han hadde skapt og fant at det var meget bra». Rabbinerne har ikke utledet noen forestilling om arvesynd fra hendelsene rundt Adam og Eva. Jødedommen er derfor ikke opptatt av individuell frelse i samme grad som tilhengere av mange andre religioner.

Fordi Gud har skapt hele menneskeheten i sitt bilde, betyr det at alle mennesker i utgangspunktet er like verdifulle. Rabbinerne lærer at jødene ikke er mer verdifulle enn andre mennesker, de er bare underlagt andre forpliktelser. Bare jøder anses som bundet av pakten og forpliktet til å overholde Toraens mange bud.

Rabbinerne lærer at mennesket er født med både gode (yetzer ha-tov) og dårlige (yetzer ha-ra) tilbøyeligheter, og at det er opp til den enkelte å arbeide med seg selv. De understreker at fri vilje er et av Toraens hovedpunkter – for uten fri vilje ville hele forestillingen om anger, straff og tilgivelse være meningsløs. Hvert menneske må selv stå til ansvar for Gud, og Gud tilgir den som oppriktig angrer og ber om tilgivelse. Å innrømme sin skyld og be om tilgivelse ble derfor tidlig en viktig del av bønnene og synagogeritualet. Yom kippur (forsoningsdagen) er i sin helhet viet dette motivet.

I jødedommen er begrepet «synd» knyttet mer til bevisste handlinger enn til teologiske problemstillinger, eller det vi kaller «tro». Med synd menes først og fremst å bryte en av Guds lover, eller å unnlate å oppfylle moralske eller religiøse plikter. Å synde innebærer ikke bare at man fjerner seg fra Gud og fra det menneskelige fellesskapet, men også fra sitt eget gode selv.

Messiasforestillinger

Forestillingen om en kommende Messias er viktig i jødisk tradisjon, men det finnes likevel ingen enhetlig lære som alle jøder er forpliktet til å tro på.

De viktigste jødiske bønnene inneholder ønsket om at Gud vil sende en Messias som vil befri jødene fra undertrykkelse, og at folket igjen vil kunne samles i Jerusalem. Rabbinsk tradisjon lærer at dette dreier seg om et helt spesielt menneske, ikke om en guddommelig skikkelse som skal frelse den enkelte fra synd.

Forestillingen om en Messias-skikkelse finnes fremdeles innenfor ortodoks jødedom, mens de ikke-ortodokse retningene mener at det er mer snakk om messianske tider – en ideell fremtid, som vil preges av rettferdighet og fred i verden. Noen har endret bønneritualene i henhold til denne oppfatningen.

Etikken

Forpliktelsen til å leve et hellig liv fikk konsekvenser for etikk og menneskesyn. Rabbinerne utledet moralske bud fra bibeltekstene og utformet konkrete og praktiske retningslinjer for hvordan man skulle omgås sine medmennesker. Tro og etikk kan ikke skilles fra handling og kunnskap – et gudsforhold basert på tro alene er fremmed for jøder.

Etikken oppsummeres gjerne gjennom rabbi Hillels versjon av den gylne regel: «Du skal ikke gjøre mot andre det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg». Dette er igjen en tolkning av kjærlighetsbudet i tredje Mosebok 19,18, som påbyr «å elske din neste som deg selv».

Halakha

I mer enn to tusen år har rabbinerne vært opptatt av å tolke og forklare hva det å leve etter Toraens bud innebærer i praksis. De utviklet etter hvert et system av ritualer, religiøse forpliktelser (mitzvot) og lover, som alle går inn under begrepet halakha. Askenasisk og sefardisk tradisjon kan være avvikende på enkelte punkter.

Halakha bygger både på Mosebøkene og på de senere rabbinske skriftene. Den viktigste kilden til halakha er Talmud og senere rabbinernes tolkninger av denne. En av de viktigste samlingene av jødisk lov, basert på Talmud, finner vi hos middelalderfilosofen Moses Maimonides. For den vanlige jøde er svar på rituelle og juridiske spørsmål lettere å finne i lovsamlingen Shulhan Arukh (Det dekkede bord) som finnes i mange hjem, også i lett tilgjengelige forkortede oversettelser.

Nye livsvilkår, nye oppfinnelser og medisinske nyvinninger og vår tids moderne likestilling mellom kjønnene krever stadig nye tolkninger og tilpasninger. Vår tids rabbinere, fra ulike jødiske retninger, må derfor kontinuerlig finne svar på både gamle og nye problemstillinger. Svarene de kommer frem til kan være svært forskjellige.

Ortodokse jøder vil tilstrebe å overholde de forskjellige forpliktelsene i størst mulig grad. Spesielt gjelder dette de mange reglene som omhandler ting som angår familiens daglige liv, som bønner, matregler (kosher), feiring av sabbaten og helligdager. Dette anses oftest som en glede, ikke en byrde.

Svært mange ikke-ortodokse jøder betrakter seg ikke som bundet av de tradisjonelle lovene og forpliktelsene. Andre overholder dem i svært varierende grad. Mange feirer likevel spesielle jødiske fester som pesach og lar sine sønner omskjære, men da mer av kulturelle grunner.

Bønner og ritualer

I tempelets tid (frem til år 70 evt.) var kulten ledet av et arvelig presteskap bestående av kohanitter (entall kohen) og levitter. Etter tempelkultens opphør ble bønn og studium en viktig del av vanlige jødiske menns liv. Rabbinerne utviklet de viktigste bønnene, som Shema (Israel) og Amida, som ble kjernen i det daglige bønneritualet helt frem til i dag.

Bønnene inneholder lovprisninger, takksigelser, bønner om visdom, tilgivelse og helbredelse. Bønnene omfatter fra gammelt av også ønsket om å vende tilbake til Sion (Jerusalem), at tempelet vil bli gjenreist, og at Messias vil komme. Men bare et fåtall blant dagens jøder mener at drømmen om et nytt tempel må omsettes i virkelighet.

Ortodokse jødiske menn er forpliktet til å be tre daglige bønner til fastsatte tider: morgenbønnen (shaharit), ettermiddagsbønnen (minha) og aftenbønnen (ma´ariv). Man kan be i hjemmet, der man måtte befinne seg, eller i synagogen.

Synagogen

Interiør

Fra sefardisk synagoge på øya Curacao i Karibia.

Askenasiske og sefardiske synagoger har noe ulike ritualer, og resitasjonene og sangene har forskjellig rytme og melodi. Svært mye er likevel felles: Hver mandag og torsdag, samt på sabbaten og de store festdagene, leses det fortløpende fra Tora-rullene (De fem Mosebøkene håndskrevet på pergament). På denne måten leser man i løpet av et år hele teksten fra begynnelse til slutt. På sabbaten og de store festdagene leses det også en tilhørende tekst fra profetbøkene i Den hebraiske bibelen.

For å holde en tradisjonell og offentlig ortodoks gudstjeneste må det være minst ti voksne jødiske menn til stede – dette kalles en minyan. Gudstjenesten gjennomføres av menighetens menn. Hvis det er en rabbiner til stede, deltar vedkommende på lik linje med de andre. Likevel er det mange steder vanlig at rabbineren, ved visse anledninger, holder en preken i tilknytning til selve gudstjenesten. Større menigheter har også oftest en kantor (forsanger) som leder sangen og resitasjonene på sabbaten og i forbindelse med de store høytidene.

I Det Mosaiske Trossamfund er det vanlig at rabbineren holder en preken i forbindelse med de store helligdagene og andre festlige anledninger.

Mikve

De fleste menigheter har også et rituelt bad, et mikve, knyttet til synagogen eller menighetshuset. I våre dager brukes dette hovedsakelig av ortodokse jødiske kvinner i forbindelse med renselsesritualene etter menstruasjon og fødsler, og før inngåelse av ekteskap. I konservativjødiske menigheter overholdes ikke disse forpliktelsene i samme grad; reformjødedommen og rekonstruksjonismen anser det ikke nødvendig for kvinner å oppsøke slike rituelle bad. De fleste rabbinere krever imidlertid at både kvinner og menn må besøke et mikve i forbindelse med konvertering til jødedommen.

Kvinnens oppgaver

Ortodokse rabbinere lærer at de to kjønnene er likeverdige for Gud, men at de har forskjellige oppgaver. Kvinnen har tradisjonelt vært hovedansvarlig for hjemmets mange oppgaver og plikter, som inkluderer overholdelsen av de religiøse renhetsreglene og matreglene (kosher). Hun har derfor vært fritatt fra alle tidsbestemte religiøse forpliktelser, som å be de tre fastlagte daglige bønnene. Kvinnen er likevel pålagt tre ikke-tidsbestemte forpliktelser. Hun er ansvarlig for å tenne sabbatslysene fredag kveld, for å overholde de jødiske renhetsbudene knyttet til menstruasjon og fødsel, samt å fjerne «prestenes del» når hun baker. Det siste er en skikk fra tempelets tid.

Kvinnen er, i motsetning til mannen, ikke forpliktet til å studere Tora. Opp gjennom tidene har det vært uenighet blant de lærde om hvorvidt dette skulle tolkes som et direkte forbud. Innenfor ortodoks jødedom studerer kvinner fremdeles ikke Tora på lik linje med menn, men innenfor andre jødiske retninger deltar nå også kvinner i slike studier.

Selv om kvinnene også var fritatt fra plikten til å gå i synagogen, har det mange steder vært vanlig at kvinner er til stede som tilhørere under de store gudstjenestene. I ortodokse menigheter sitter kvinnene på et galleri eller bak et forheng. Flere steder ønsker også ortodokse kvinner nå å utføre de pliktene de en gang ble fritatt for, og i enkelte menigheter holder ortodokse kvinner egne gudstjenester.

Ikke-ortodokse menigheter ordinerer i dag også kvinnelige rabbinere, og kvinner deltar da i ritualene på lik linje med menn. Innenfor de ikke-ortodokse jødiske retningene overholdes bønnetider og synagogebesøk i varierende grad. Mange ikke-religiøse jøder ber sjelden eller aldri.

Rituelle gjenstander

Mezuza fra Wien ca. 1870.

Jødisk museum, Wien.

Magen David (davidstjerne) på forsiden av en Tanakh fra Lisboa («Lisboa-bibelen»), 1400-tallet.

Fra gammelt av er det tradisjon at menn dekker sitt hode med en kalott, kipa, eller hatt i forbindelse med bønner og gudstjenester. Mange ortodokse jøder dekker også sitt hode hele dagen. Kvinner har tradisjonelt dekket sitt hår med et sjal når de er til stede i synagogen, men i ikke-ortodokse menigheter bruker mange kvinner nå heller en kipa. Innenfor svært ortodokse kretser dekker kvinner sitt hår med sjal, hatt eller parykk når de befinner seg utenfor hjemmet.

De såkalte bønneremmene, tefillin, to små lærbokser som festes med spesielle lange lærremmer til venstre overarm og til pannen, har sin bakgrunn i teksten i andre Mosebok 13, 9–10. Tradisjonelt brukes tefillin under morgenbønnen, unntatt på sabbaten og de store helligdagene. I enkelte menigheter bruker nå også kvinner tefillin. I forbindelse med de fleste bønnene skal menn dekke sine skuldre med sitt bønnesjal tallit. Mange ortodokse menn bruker også en liten utgave av tallit under klærne, hele dagen.

Jødiske hjem og offentlige bygninger har oftest en liten sylinder, mezuza, festet til høyre dørkarm, både ved inngangsdøren og andre oppholdsrom. Sylinderen inneholder en liten pergamentrull med hebraiske tekster.

I de aller fleste synagoger har man også en stor lysestake, menora, som skal minne om tempelet i Jerusalem. Men rabbinerne bestemte tidlig at siden synagogen ikke er å likestille med tempelet, skulle man ikke lage etterligninger av den syvarmede tempellysestaken menora. Det var tillatt å bruke den som et tegnet symbol på vegger og i bøker.

I synagoger og i jødiske hjem brukes derfor tradisjonelt den åttearmede hanukka-lysestaken, men en seksarmet er også tillatt. Sionismens fremvekst førte til en fornyet interesse for den syvarmede lysestaken som nasjonalt symbol, og en stor utgave av denne står utenfor nasjonalforsamlingen (Knesset) i Jerusalem. Også enkelte synagoger bruker nå syvarmede lysestaker.

Bruken av den sekskantede stjernen, davidsstjernen, magen David (Davids skjold), som jødisk symbol, går tilbake til middelalderen. Men først på 1800-tallet ble det vanlig å bruke dette symbolet i utsmykkingen av synagogene, og etter hvert også som kjennetegn på jødiske organisasjoner.

Høytidsdager

Feiringen av de mange helligdagene binder jøder sammen. Helligdagenes plassering gjennom året blir fastlagt gjennom den jødiske kalenderen, og faller derfor ikke på samme dato hvert år ifølge den sekulære kalenderen.

For mange er det å feire helligdagene selve essensen av det å være jøde. Mange som ikke praktiserer noen jødiske skikker til hverdags, velger likevel å markere de viktigste helligdagene på en eller annen måte. Hvordan disse feires, varierer også fra retning til retning og fra den ene etniske gruppen til den andre.

De fleste jødiske fest- og merkedager markerer spesielle hendelser i det jødiske folkets historie, slik den er beskrevet i Den hebraiske bibelen. Flere av festene er også knyttet til tidene for innhøsting i Det gamle Israel. Det ble tidlig bestemt at de store høytidene skulle feires en ekstra dag utenfor landet Israels grenser, mange fester har derfor forskjellig varighet i Israel og i diasporaen.

Sabbaten

Den viktigste jødiske helligdagen er sabbaten (shabbat), som har en helt spesiell status. Den skal minne om skapelsen og om pakten mellom Gud og israelfolket. Plikten til å overholde hviledagen er det fjerde av De ti bud i jødisk tradisjon, og pålagt i andre Mosebok 20, 8–10 og femte Mosebok 5, 12–15. På denne dagen skal både mennesker og dyr hvile, alt ikke livsnødvendig arbeid er derfor forbudt. Siden bibeltekstene bare nevner noen få eksempler på hva som skal regnes som arbeide, har dette vært et viktig tema for rabbinerne opp gjennom tidene, og er det fremdeles. Som forbudt arbeide regnes blant annet: å tenne ild, betjening av elektriske apparater, reising, bilkjøring, håndarbeid, skriving og tegning.

De mange forpliktelsene og forbudene har fått mange, både ikke-jøder og sekulariserte jøder, til å se på sabbaten som en dag preget av forbud, men for ortodokse jøder oppfattes det ikke slik. For til tross for at det er flere spesielle gudstjenester i synagogen, er dette først og fremst en hjemmets helligdag, da familien samles og alle har tid til hverandre og til åndelige aktiviteter.

Mange jøder vil likevel heller gjøre andre ting denne dagen. Noen holder kanskje et felles måltid i hjemmet fredag kveld, for så å møte venner eller drive sport. Andre markerer dagen bare unntaksvis. Hvorvidt man overholder den tradisjonelle sabbatsfeiringen, er ofte brukt som et kriterium på ens religiøse ståsted.

De gamle pilegrimsfestene

Vårfesten, pesach, begynner den 15. nisan, og hovedmotivet er å minnes befrielsen fra Egypt. Pesach er også den første av de tre gamle pilegrimsfestene, da folket skulle komme opp til Jerusalem. Festen varer i syv dager i Israel og blant reformjøder, åtte dager ellers i diasporaen. Bare den første og siste (henholdsvis to første og to siste) er fulle helligdager.

50 dager etter pesach, den 6. sivan, kommer shavuot (ukefesten), som er den andre av de gamle pilegrimsfestene. Fra gammelt av markerer den begynnelsen på hveteinnhøstingen i landet Israel (andre Mosebok 34,22) og kalles også «de første frukters dag». I rabbinsk tradisjon knyttes dagen også til lovgivningen på Sinai.

Den tredje pilegrimsfesten er sukkot (løvhyttefesten) som begynner den 15. tishrei (september/oktober) og markerer slutten på årets innhøsting. Festen varer i syv dager, men avsluttes med to ytterligere helligdager, shemini azeret (forsamlingens åttende dag) og simchat Tora (gleden over loven). I Israel blir disse slått sammen til én. Simchat Tora markerer at man i året som gikk, har lest hele Toraen i synagogen og kan begynne på første Mosebok igjen.

Nyttår og forsoningsdag

Årene telles fra rosh hashana, jødisk nyttår, som begynner den 1. tishrei (september/ begynnelsen av oktober) og varer i to dager, også i Israel. Rosh ha-shana markerer skapelsen, og er i henhold til rabbinsk tradisjon den dagen da alle mennesker må passere foran Gud for å stilles til ansvar for sine handlinger.

Rosh ha-shana markerer begynnelsen på en ti dager lang botsperiode, en tid for selvransakelse og søken etter tilgivelse – både fra Gud og ens medmennesker. Rabbinerne lærer at Guds endelige dom over hvert menneske faller på fastedagen yom kippur (forsoningsdagen), den 10. tishrei, som er året mest alvorstunge dag.

Andre festdager

25. kislev (november/desember) begynner den åtte dager lange hanukka (tempelinnvielsesfesten), til minne om gjeninnvielsen av tempelet i Jerusalem etter at dette i år 164 fvt. var blitt vanhelliget av de selevkidiske herskerne. Den 15. adar (mars) feires purim til minne om hendelsene beskrevet i Esters bok.

I tillegg finnes flere mindre festdager, som tu b´shevat (trærnes nyttår), den 15. shevat (januar), som har betydning for beregningen av tiende for landbruksvarer.

Mange jødiske kvinner har gjenopptatt den gamle skikken med å markere nymånedagen i såkalte _rosh hodesh_-grupper. I tillegg feirer jøder verden over Israels nasjonaldag den 5. i måneden iyar.

Sørgedager

Det finnes også sørge- og fastedager. Den 9. i måneden av (tisha be-av) markeres den tradisjonelle datoen for både det første og det andre tempelets ødeleggelse. I vår tid markeres også utryddelsen av de seks millioner jødene under andre verdenskrig med en spesiell sørgedag den 28. nisan. Dagen før Israels nasjonaldag markeres dagen for Israels falne.

Livsløpsriter (overgangsriter)

Jødedommen

Fra en bar mitzva-fest der en rabbi leser fra Torah-rullen, som inneholder de fem Mosebøkene og jødenes viktigste lover. Bar mitzva kalles også den unge mannlige jøden som i religiøs sammenheng blir myndig ved fylte 13 år.

Barn

Gutter blir omskåret (man fjerner forhuden på penis) og får navn på sin åttende levedag. Dette er i henhold til pakten, brit mila, mellom Gud og Abraham (første Mosebok 17, 10–13). Faren holder en utløsningsseremoni, pidion ha-ben, for sin førstefødte sønn når denne er minst 30 dager gammel. Denne skikken praktiseres ikke lenger av reformjøder. Jenter omskjæres ikke. I praktiserende familier får jenter sitt navn i synagogen i forbindelse med gudstjenesten, oftest uten selv å være til stede.

Gutter anses som voksne i religiøs forstand, bar mitzva, når de fyller 13 år. De får da delta aktivt i synagogegudstjenesten og lese fra Tora-rullene. Etterpå holdes tradisjonelt en stor fest. Jenter blir myndige, bat mitzva, når de fyller 12 år. Dagen ble tidligere ikke feiret spesielt. Ortodokse menigheter feirer i dag ofte jenters bat mitzva i menighetshuset, eller utenom de faste gudstjenestene i synagogen.

Noen ortodokse menigheter har innført en ny seremoni, bat hayil, for jenter. I Norge holdes denne når jentene er rundt 15 år gamle. Ikke-ortodokse menigheter feirer oftest bat mitzva på lik linje med gutters bar mitzva.

Ekteskap

Innenfor tradisjonell rabbinsk jødedom betraktes ekteskapet og familien som menneskets naturlige ramme, en nødvendighet for å oppnå full emosjonell og intellektuell utvikling. Tidligere ble ekteskap oftest arrangert, men begge parter skulle gi sitt samtykke. I dag velger de aller fleste sin egen ektefelle.

En tradisjonell jødisk vielse kan finne sted i synagogen, i friluft eller i et festlokale. I ortodokse menigheter er det viktig at det er ti voksne menn til stede (minyan). Selve seremonien foregår alltid under en vakker baldakin (huppa), som skal symbolisere brudekammerets intimitet, samtidig som de åpne sidene viser at brudeparet er en del av et fellesskap. Rabbineren leder vielsesseremonien og velsigner vinen som brudefolkene drikker av. Brudgommen setter en ring på brudens finger med ordene: «Vær helliget til meg med denne ring i overensstemmelse med Moses' og Israels lover.»

Det resiteres syv spesielle velsignelser, og seremonien slutter med at brudgommen knuser et glass med foten. Skikken har mange forklaringer. Den ene er at det knuste glasset skal minne om tempelets ødeleggelse. Deretter holdes gjerne en stor fest med mange deltagere.

I ortodokse og konservativjødiske menigheter får kvinnen fremdeles en ekteskapskontrakt (ketuba) som skal sikre henne økonomisk, og i noen tilfeller også juridisk, ved eventuell fremtidig skilsmisse. Rabbinsk jødedom tillater skilsmisse, men i henhold til halakha er det mannen som må innvilge kvinnen skilsmisse (get), en bestemmelse flere retninger i dag har endret i mer egalitær retning. Bortsett fra i staten Israel kan jøder også velge å la seg skille etter sivil lovgivning, slik det er i Norge. Gjengifte er tillatt innen alle retningene.

I ikke-ortodokse menigheter kan vielsen ha ulik form, og det er vanlig at paret gir hverandre ringer. Noen rabbinere foretar også vielser mellom jøder og ikke-jøder, eller mellom jøder som tilhører forskjellige retninger. Innenfor enkelte menigheter vies nå også homofile og lesbiske.

Begravelser

Jødiske begravelser skal finne sted så raskt som mulig, og være enkle. Graven skal bestå til evig tid. Fra gammelt av har mange ønsket å bli begravet i Jerusalem, og å flytte dit på sine eldre dager har derfor gjennom tidene vært et utbredt ønske.

Den døde vaskes rituelt (menn av menn, kvinner av kvinner), av en dertil utpekt gruppe blant menighetens medlemmer, hevre kadisha. Å delta i denne gruppen går ofte på omgang blant menighetens medlemmer og regnes som et ærefullt oppdrag. Den døde svøpes i et hvitt klede og legges i en enkel kiste. Hvis mulig skal det legges litt jord fra Eretz Israel (landet Israel) under den dødes hode. I Israel begraves de døde vanligvis uten kiste.

Kremasjon er ikke tillatt innenfor de fleste retningene – mennesket er kommet fra jord, og skal vende tilbake til jord. En mannlig pårørende, tradisjonelt eldste sønn, leser den spesielle lovprisningen Kaddish. I mange menigheter kan Kaddish nå også leses av en datter. Deretter river eller klipper de pårørende en symbolsk rift i yttertøyet som tegn på sorg.

Det oppfattes som en religiøs plikt å delta i familie og venners begravelser. De tilstedeværende resiterer forskjellige velsignelser og bønner. Like før graven dekkes helt til, resiteres (synges) den alvorstunge bønnen El malei Rahamim … («Gud, som er full av barmhjertighet …»). Etter begravelsen samles den nærmeste familien i hjemmet til en syv dager lang sørgeperiode (shiva), der venner og familie kommer på besøk for å trøste de sørgende og delta i bønner.

Livet etter døden

Jødedommen legger mest vekt på hvordan man skal leve livet her på Jorden. Døden skal bekjempes så langt mulig, noe som har fått betydning i forbindelse med nåtidige spørsmål som moderne medisinske nyvinninger og vanskelige temaer som aktiv og passiv dødshjelp.

Til tross for jødedommens dennesidighet, har rabbinerne også vært opptatt av hva som skjer med de døde. Allerede fariseerne utviklet en lære om at mennesket består av kropp og sjel, og at disse vil forenes på dommens dag. Det ble også en utbredt oppfatning at dette skulle skje når Messias en gang kommer. Rabbinsk tradisjon lærer at dette vil bli en tid da alle verdens jøder igjen blir samlet i Eretz Israel, og da jøder igjen vil kunne oppfylle alle sine religiøse plikter.

Det finnes også mange forestillinger om Himmelen, «Den neste verden» _(o_lam ha-ba) eller Edens hage, hvor de rettferdige, i henhold til folkelig tro, kan fortsette sine Tora-studier.

Jødedommen har ingen lære om evig fortapelse, men allerede rundt vår tidsregnings begynnelse oppsto en forestilling om Gehenna, der de skyldige kunne straffes etter døden. Det dreier seg om en tidsbegrenset renselse, elleve måneder regnes som den maksimale tiden noen kan måtte oppholde seg der. Det hersker bred enighet innen alle retningene om at også ikke-jøder som har levd et moralsk og redelig liv i henhold til det som ofte kalles Noahs syv lover, vil få tilgang til denne gode «neste verden».

Rabbinsk tradisjon inkluderer fremdeles mange forskjellige syn på hva som vil skje med de døde. Rabbinerne har vært svært tilbakeholdne med å utarbeide faste forestillinger og dogmer som enhver jøde skal måtte tro på. Dette er heller ikke sentrale forestillinger for de alle fleste jøder. Ikke-ortodokse jøder mener vanligvis at et evig liv vil kunne dreie seg om sjelens udødelighet, heller enn legemlig oppstandelse.

Nyere retninger

Rabbinernes tradisjonelle jødedom, med enkelte lokale variasjoner, var nesten enerådende i hele den jødiske verden i mer enn 1500 år. Men opplysningstiden i Vest-Europa på 1700-tallet, med dens ideer om utdannelse, likhet og assimilasjon, førte til dannelsen av nye jødiske religiøse bevegelser.

Reformjødedommen og den konservative jødedommen oppsto på 1800-tallet og rekonstruksjonistisk jødedom tidlig på 1900-tallet. Alle søkte å forene integrering i storsamfunnet med praktisering av jødedom som privat religion. Innenfor de ikke-ortodokse retningene ble det foretatt både endringer i rituell praksis, i vektleggingen av de hellige skriftene, i synet på åpenbaringen og på historien. Det ble også tillatt å studere jødedommen med den moderne bibelvitenskapens øyne.

Samtidig utviklet andre rabbinere en tilpasset form for tradisjonell jødedom der man foretok et skille mellom den religiøse og den profane sfære, noe som muliggjorde deltakelse i storsamfunnets yrkesliv. Denne kalles ofte nyortodoksien. Medlemmer av ortodokse trossamfunn deltar i dag i alle deler av yrkes- og samfunnslivet, men forsøker å overholde mest mulig av de gamle tradisjonene i hjemmet. Slik er det også i Norge, der Det Mosaiske Trossamfund av historiske grunner er et ortodokst trossamfunn, men der medlemmene praktiserer jødiske skikker i varierende grad.

De som ikke godtok tilpasninger, gjerne omtalt som ultraortodokse, fortsatte å leve mest mulig segregert fra storsamfunnet. Denne gruppen inkluderer både tilhengere av hasidismen og andre svært strengt praktiserende jøder.

I de senere år er det oppstått mange nye jødiske bevegelser, for eksempel slike som i økende grad vektlegger personlige religiøse opplevelser og inkluderer både menn, kvinner, homofile og lesbiske i sine ritualer. De organiserer seg ofte i små «vennegrupper», og slike eksisterer nå også i Norge. Den nyere retningen humanistisk jødedom er derimot en ren sekulær bevegelse som også vinner stadig flere tilhengere.

Sionismen

På slutten av 1800-tallet førte antisemittismen i Europa til fremveksten av den opprinnelig sekulære bevegelsen sionismen, som hadde som mål å opprette et nasjonalt hjemland for jøder i det den gang tyrkisk administrerte Palestina. Retningen fikk forholdsvis raskt også en religiøs fløy. Synet på sionismen og staten Israel varierer i dag fra retning til retning, og fra person til person. Det finnes ingen enhetlig oppfatning som er felles for alle jøder.

Litteratur

Kommentarer (10)