havbunnen – Store norske leksikon (original) (raw)
Havbunnen kan deles i en rekke topografiske provinser: kontinentalhylle, dypvannsslette osv., som også atskiller seg i sin geologiske oppbygning. Havbunnsskorpen er mye tynnere enn jordskorpen under kontinentene, og den er enklere sammensatt. På figuren er også inntegnet de viktigste havbunnsressursene som vi vet eller antar forekommer i de forskjellige provinser. De sedimentære avsetninger er markert med lys gulbeige farge på figuren.
Havbunnen er den delen av Jordens overflate som er dekket av hav. Havbunnsområdene dekker cirka 361 millioner kvadratkilometer, noe som utgjør 70,8 prosent av jordoverflatens samlede areal. Havbunnens gjennomsnittsdybde er om lag 3800 meter.
Inndeling
Havbunnen kan deles inn etter topografiske elementer:
- kontinentsokkelen, som danner en brem av grunt hav utenfor kontinentenes kyster
- kontinenthyllen og kontinentskråningen, som skråner henholdsvis svakt og bratt ned fra kontintentalsokkelen til dyphavet. Gjennomsnittsdypet ved kontinenthyllens ytterkant er 130 meter, mens den nedre grense for kontinentskråningen kan settes til cirka 2000 meter.
- kontinentstigningen, videre svakt skrånende flater som fører fra sokkelens fot ned til cirka 4000 meter
- dyphavsslettene, med dybder mellom 4000 og 6000 meter, som utgjør nesten 30 prosent av jordoverflatens areal
- midthavsstigningen og midthavsryggene, som dekker cirka 23 prosent av den samlede jordoverflate.
I tillegg har man dyphavsgropene med maksimumsdyp på cirka 11 000 meter, og de mer eller mindre oppstikkende undersjøiske fjellene, som regel av vulkansk opprinnelse.
Geologisk oppbygning
Langs de vulkanske midthavsryggene dannes det stadig ny basaltisk havbunnsskorpe som glir utover til begge sider (se platetektonikk).
Havbunnsskorpen dekkes med tiden av et tynt lag av løse sedimenter (havavsetninger):
- terrigene sedimenter (sand og slam), som blir ført ut i havet fra kystområdene med elver, strømmer og is
- biogene sedimenter, avsatt av havorganismer som for en stor del er planktoniske og som har skall av kalk eller kiselsyre (silisiumdioksid, SiO₂)
- kjemisk utfelte sedimenter, dannet ved kjemiske reaksjoner i vannet og mellom vannet og havbunnsskorpens bergarter
Ressurser
De viktigste økonomiske interesser har hittil ligget i kontinentsokkelens forekomster av petroleum.
Dyphavets mineralressurser har vært kjent i lang tid, blant annet ble manganknoller (mangannoduler) funnet av den britiske Challenger-ekspedisjonen allerede i 1872–1876. Det var imidlertid først i tiden etter 1960 at undersøkelsene av dyphavene og deres ressurser ble intensivert. Man har funnet at dyphavets sedimenter kan inneholde store konsentrasjoner av forbindelser som er rike på en rekke grunnstoffer, som jern, mangan, sink, kobber og fosfor. Utnyttelsen av mineralforekomstene på havbunnen lar seg realisere teknisk, imidlertid er eiendomsforholdene ennå uklare.