silisiumoksider – Store norske leksikon (original) (raw)
Silisiumoksider er en fellesbetegnelse på kjemiske forbindelser av silisium og oksygen. De viktigste er silisiumdioksid og silisiummonoksid.
Faktaboks
Uttale
silˈisiumoksider
Silisiumdioksid
Silisiumdioksid har kjemisk formel SiO2. Det er det viktigste og vanligste silisiumoksidet og en av de mest utbredte kjemiske forbindelsene i jordskorpen. Silisiumdioksid kalles også kiselsyre og silika.
I naturen forekommer silisiumdioksid i en rekke modifikasjoner, både i krystallinske, vannfrie former og i amorfe og vannholdige former. Krystallinsk SiO2 opptrer i tre hovedformer: kvarts, tridymitt og cristobalitt, dessuten som keatitt (silica K), fiberformet silisiumoksid (silica O), coesitt og stishovitt. De to siste er bare stabile ved høye trykk. Mest alminnelige er kvarts. I amorf form forekommer silisiumdioksid vannholdig som opal og jordlignende som kiselgur, som er avleiringer som skriver seg fra encellede planter. Silisiumdioksid forekommer også hos planter og dyr og finnes for eksempel i planteaske.
Innånding av støv som inneholder krystallinsk silisiumdioksid, kan gi støvlungesykdommen silikose.
Silisiummonoksid
Silisiummonoksid, med kjemisk formel SiO, dannes ved høy temperatur mellom SiO2 og Si. Det er ikke stabilt ved avkjøling. Studier har blitt foretatt på hurtig avkjølte gasser.