herregård – Store norske leksikon (original) (raw)

Borregård

Borregård i Sarpsborg kommune var tidligere en herregård. Hovedbygningen på Borregård.

Herregård er historisk sett betegnelse for en stor jordeiendom, med landbruksdrift og som oftest store, påkostede våningshus og driftsbygninger, og som i eldre tider (før 1821) har tilhørt en adelsmann. Ordet er i praksis synonymt med setegård, det vil si en gård der eieren hadde sitt «sete», altså sitt hovedbosted. Herregårdseiendommene omfattet ofte flere leilendingsbruk, der oppsitterne (brukerne) måtte betale en årlig leie (landskyld) til herregården. Herregården selv hadde setegårdsrettigheter – fritak for vanlige skatter og avgifter til kongen eller staten – så lenge den var i adelig eie. Dersom gården ble solgt til en ikke-adelig eier, mistet den sitt skattefritak.

Faktaboks

Også kjent som

herregard

tilsvarer engelsk manor

Etymologi

Herregården i Larvik

Herregården i Larvik ble bygd av Ulrik Fredrik Gyldenløve og stod ferdig i 1677. Hovedbygningen og portalen er fredet (fra 1923), og Larvik Museum forvalter bygningen.

Ordet «herregård» brukes også i dansk og svensk, og det har trolig sitt opphav i det norrøne ordet herra, 'herre', i sammensetningen «herremann», som i middelalderen var vanlig betegnelse for en person av høy byrd eller rang som var knyttet til en overherre (kongen, en annen fyrste eller erkebiskopen) gjennom en forpliktelse til å gå i krigstjeneste for overherren ved behov. En annen teori er at førsteleddet er avledet av her, det norrøne ordet for hæren eller krigsmakten.

Historikk

Jarlsberg hovedgård, borggården

Herregården Jarlsberg ved Tønsberg er fortsatt Norges største gårdsbruk.

En betydelig andel (omkring 25) av herregårdene i Norge lå i Østfold, blant annet Hafslund. Herregårdens hovedbygning fra 1761.

I Norge var adelens jordeiendommer i middelalderen i stor grad strøgods, det vil si spredt over større geografiske områder; eksempler på slike godssamlinger er Bjarkøyættens eiendommer i Nord-Norge, Sudreimsgodset på Østlandet og Giskeættens gods, som foruten hovedgården Giske på Sunnmøre omfattet eiendommer spredt over hele Skandinavia. En slik eiendomsstruktur ga ikke stordriftsfordeler, men bidro til eiernes økonomi gjennom landskylden. I noen områder, særlig i Østfold, Vestfold, Trøndelag og på Opplandene, lå de geografiske og klimatiske forholdene til rette for at godseierne kunne arrondere (samle) sine eiendommer gjennom kjøp/salg eller makeskifte, for på den måten å kunne drive dem mer rasjonelt og få støtte utbytte av driften. Dermed oppsto store, sammenhengende landbrukseiendommer, som for eksempel herregårdsgodset Jarlsberg ved Tønsberg, som med sine 3250 dekar dyrket mark fortsatt (2020) er Norges største gårdsbruk.

Vi kjenner navn på en del norske herregårder fra senmiddelalderen, og gjennom en forordning utstedt av kong Håkon VI Magnusson i andre halvdel av 1300-tallet vet vi det var et krav at hans riddere og andre stormenn i riket skulle eie en hofgardh (hovedgård) for å kunne nyte skattefrihet. Herregårdene i Norge tilhørte i hovedsak norske og svenske adelsslekter fram til reformasjonen, men utover 1500-tallet og inn på 1600-tallet ble det også innslag av danske adelige eiere. En opptelling i 1639 viste at det da fantes omkring 100 gårder med setegårdsrettigheter i landet (innbefattet Båhuslen), hvorav mer enn halvparten lå i områdene rundt Oslofjorden, bygdene innenfor og på Opplandene, men dette antallet er lite sammenlignet med de tilsvarende tallene i Danmark og Sverige. En betydelig andel (omkring 25) av herregårdene i Norge lå i Østfold; av disse er Borregård, Elingård, Hafslund og Tomb blant de eldste.

I Grunnlovens § 23 ble det i 1814 slått fast at det heretter ikke skulle kunne gis arvede eller blandede særrettigheter til noen, og ved adelsloven av 1821 ble skattefritaket for setegårdene og eventuelle andre særrettigheter (for eksempel birkerett) avskaffet, men slik at den dalevende adelige eieren beholdt rettighetene fram til sin død. Da loven trådte i kraft, var det bare 24 herregårder med slike rettigheter igjen i Norge; av disse lå halvparten i Østfold.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur