hulder – Store norske leksikon (original) (raw)

Huldra (utsnitt av tegning fra 1891-1892)

En hulder som strikker. Tegning fra Theodor Kittelsens Troldskab.

Hulder

Huldra var gjerne høy og fager, og kunne dåre mannfolk i bygda. De underjordiske hadde alltid gilde og velfødde kyr. Hans Gudes tegning til Asbjørnsens "huldre-eventyr" En aftenstund i et proprietærkjøkken, 1878.

Hulder er et overnaturlig, kvinnelig vesen i norsk folketro og sagn. Hun er sterkere og penere enn menneskelige kvinner, men har hul rygg og kuhale. En hulder er forførende og har vakker stemme. Hun kan bergta mennesker, det vil si lokke dem til seg og holde dem fanget. Huldre er usynlige, men kan plutselig vise seg for deretter å forsvinne igjen like fort.

Faktaboks

Etymologi

av norrønt hylja, ‘skjule’

På 1800-tallet skildret flere forfattere og kunstnere huldre i dikt, skuespill og kunsteventyr. Ofte var huldra en personifisering av den norske naturen. I nyere tid har huldra også blitt tilegnet positive egenskaper og verdier som moderne kvinner gjerne vil strekke seg etter, som styrke, mot og frimodighet.

En hulder viser seg for det meste alene, men er også del av et fellesskap, huldrefolket. Huldrefolket er en samlebetegnelse for forskjellige overnaturlige vesener. De blir også kalt de underjordiske. Huldrefolket har trolldomsevner og lever lenger enn menneskene. De lever i nær forbindelse med naturen og gårdslivet. De fleste lever liv som ligner menneskenes. De har familier og driver gårdsbruk, eller lever av fiske eller handel. I motsetning til menneskene lever huldrefolket i en «idealverden». De sitter ofte på store rikdommer og har massevis av mat. Huldrene har vakre stemmer og er usedvanlig flinke til å lokke husdyrene sine. Huldrekyrne er svarte, hvite eller flekkete. Huldrekyrne er større, flottere og mer velstelte enn vanlige kyr.

Fortellingene om huldrene oppstod i det førmoderne bonde- og fiskersamfunnet. De ble overlevert muntlig, og ble skrevet ned på 1800- og 1900-tallet. Det finnes et stort antall sagn og memorater om huldra og huldrefolket i Norsk Folkeminnesamling og andre tradisjonssamlinger. Asbjørnsens og Moes Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn er den mest kjente.

Troen på et usynlig folk med tett tilknytning til naturen finnes i ulike land og kulturer, for eksempel nymfer og dryader i gresk mytologi, jinnene i arabisk tradisjon og periene i persisk. I Europa er fairies og elves fra Storbritannia og Irland kjente varianter.

Bakgrunn

Norske folke- og huldreeventyr

Forsiden til Asbjørnsen og Moes gjenfortellinger av sagn, memorater og folketro der også huldrefolket opptrer. Andre opplag fra 1896 (første opplag kom i 1879).

Vi kjenner ikke opprinnelsen til de norske forestillingene om et usynlig folk, men det finnes flere teorier. Det kan komme fra norrøn mytologi, der det finnes forestillinger om svartalver og lysalver, men ordet alver er lite utbredt i norsk folketro. Huldrefolket ligner også på landvetter, et folk beskrevet i sagaene. I Olav Tryggvasons saga står det at fjell og hauger på Island var fulle av landvetter, noen store og andre små. Den eldste norske kirkeloven fra rundt 1200 forbød folk å tro på landvetter.

Gammel fedrekult kan også ha vært en forløper til troen på huldrefolk. I Eyrbyggja saga står det for eksempel at Torolv Mosterskjegg trodde at han og slektningene hans ville havne i et fjell han holdt hellig når de døde.

Huldrefolket

I det førmoderne bonde- og fiskersamfunnet var det mange forestillinger knyttet til huldrefolket. Man trodde at de som oftest viste seg for mennesker som hadde spesielle evner. Selv om huldrefolket hadde goder og egenskaper som folk ville ha, representerte de også noe man fryktet.

Navnet på de overnaturlige vesenene varierer fra sted til sted. Ofte sier navnet noe om hvor menneskene har forestilt seg at de bor. Det kan være i haugen, i berget eller under jorda. De kan bli kalt huldrefolk, bergfolk, haugfolk, tusser, de underjordiske eller de usynlige.

Opphavet til huldrefolket

Den mest vanlige forklaringen på opprinnelsen til de underjordiske finner man i et sagn som finnes i flere varianter. Sagnet forteller om Gud som vandrer rundt i Edens hage. Han kommer i kontakt med Eva, og spør om han kan få se på barna hennes. Eva har barn som hun ikke har rukket å vaske, og hun nekter å vise frem møkkete barn. Da sier Gud at de ungene som hun skjuler for ham må forbli skjulte. Disse barna blir opphavet til de underjordiske. I andre norske versjoner av sagnet er det ikke Eva som er moren, men Adams første kone Lussi eller en alminnelig bondekone.

Noen så på de underjordiske som etterkommere av falne engler. Falne engler hadde gjort alvorlige synder og havnet i helvete. De som ikke hadde syndet grovt havnet under jorden og ble underjordiske.

Bergtaking

Frimerke med hulder (2022)

Ifølge folketroen kunne man bli bergtatt hvis man kom for nærme en hulder. En hulder var ett av motivene i Postens frimerkeutgivelse «Eventyr og sagn» fra 2022.

Kom man for nær en hulder kunne man risikere å bli bergtatt, å bli fanget i skogen, haugen eller berget for alltid. Huldrene kunne lokke sultne gjetere med mat. De kunne også tilby unge gutter eller jenter giftermål med en vakker huldrejente eller huldremann. Den som ble fristet ble som regel bergtatt. De som slapp unna, kom ikke alltid uskadd fra møtet. De kunne miste forstanden, bli «tullete» eller alvorlig syke.

Menn var mest sårbare for underjordiske i utmarken. Kvinner kunne bli angrepet utenfor huset hjemme på gården. Menneskene var spesielt sårbare for huldrene i overgangsfaser. Kvinner som nettopp hadde født og ikke hadde rukket å døpe barnet sitt, og menn og kvinner som snart skulle gifte seg var spesielt utsatt.

For å beskytte seg kunne man si «Jesu navn». Fadervår var også effektivt. Klangen fra kirkeklokker kunne hjelpe folk som hadde blitt bergtatt.

Byttinger

En forestilling i folketroen var at de underjordiske kunne snike seg inn i hus med babyer og bytte bort menneskebarnet med et av sine egne. Det uønskede barnet ble kalt bytting eller bortbyttet. En bytting ble identifisert ved at de var fæle å se på, glupske eller skrek usedvanlig stygt og høyt. De utviklet seg ikke som et normalt barn, og lærte seg ofte ikke å snakke eller å gå. For å få tilbake sitt eget barn måtte man behandle byttingen dårlig. Man kunne la den skrike eller sulte, kaste den ut i snøen eller på dynga eller spytte på den. Da trodde man at de underjordiske ville komme for å hente barnet sitt tilbake.

Naturens beskyttere

Den ville naturen var utenfor gårdens beskyttelse og var huldrefolkets domene. Huldrene bestemte over dyrene i skogen og fjellet, og fisken i vannet. Når folk kom til setra ba de huldrefolket om lov til å være der. Man spurte også om lov når man skulle sove i fiske- eller jakthytta.

Samarbeid med mennesker

Budeier måtte ha et godt samarbeid med huldrefolket. Når de melket kyrne skulle noe av melken søles ned på gulvet i fjøset, slik at også de som bodde under jorden fikk mat. På setra skulle man gjerne sette av en egen bås til en huldreku. De som samarbeidet ble ifølge folketroen belønnet med mye smør og ost fra dyrene sine. De som ikke tok hensyn hadde ikke hell med seg i arbeidet.

Huldrelokk

En huldrelokk er en vakker, lokkende melodi spilt eller sunget av en hulder for å lokke et menneske til seg, eller en melodi noen skal ha lært av en hulder.

Møter med huldre ble brukt som forklaring på musikkens trancendentale egenskaper. Mange dyktige spellemenn hadde angivelig lært kunsten å spille munnharpe eller fele av huldrefolket, fossegrimen, nøkken eller andre skapninger. Betegnelser som huldreslått, huldrespel eller huldrelokk ble brukt om musikkstykker som et menneske skal ha lært seg fra en hulder.

Moderne forestillinger

Kommunevåpen

I 1992 fikk Lardal kommune i Vestfold en hulder på sitt kommunevåpen. Kommunen beskrev motivet slik: «For lardølingene er huldra mye lik bygda; vill og litt mystisk.»

I boka Huldra – den farlege lengten av Åshild Ulstrup (1993) intervjuer forfatteren folk som har hatt sagn om underjordiske knyttet til gården der de bor, eller som forteller at de selv har sett en hulder. Boka viser at huldretradisjonene fortsatt var levende på 1990-tallet. Ulstrup vinkler stoffet mot den erotiske og forførende huldra. Møtene blir skildret positivt, sett ut fra 1990-tallets kvinneperspektiv.

Huldrefolket og kristendommen

I Europa knyttet både katolske og protestantiske teologer tro på alver til djevelen. Skrifter fra senmiddelalderen hevder at alver var djevler eller illusjoner skapt av djevelen. Når protestantismen ble innført på 1500-tallet ble denne oppfatningen forsterket. I folketroen i Norge var skillet mellom det gode og det onde mer flytende enn i den offisielle kristendommen. Huldrene kunne gjøre både gode og onde gjerninger, og det gjaldt å ha et godt forhold til dem.

I noen sagn ønsker ikke de underjordiske å ha noe med kristendommen å gjøre. I andre fortellinger vil de bli en del av menneskets religiøse liv. Selv om huldrene ikke kunne bli døpt og tas opp i kristne menigheter, kunne de ha huldrekirker og tusseprester som forkynte Guds ord.

I litteratur og populærkultur

Engelsk illustrasjon av Peer Gynt fra 1936.

Peer blir lokket av den grønnkledde, en hulder-aktig skikkelse i Henrik Ibsens skuespill Peer Gynt.

Både huldra og huldrefolket opptrer i litteratur, kunst, film og populærkultur.

I diktsyklusen Haugtussa av Arne Garborg er hovedpersonen synsk og kan se inn i huldreheimen. I Henrik Ibsens Peer Gynt blir Peer bergtatt og lokkes inn i berget av en grønnkledd kvinne. I Johan Sebastian Welhavens poesi har overnaturlige vesen fra folketro og mytologi en sentral rolle. Han skildrer en natur hvor det bor huldre, nøkk, dverger, feer og nymfer.

Skrekkfilmen Thale fra 2012 handler om en hulder som er blitt tatt til fange. Eventyrfilmen Askeladden – i Dovregubbens hall (2017) inneholder forførende og slu huldre.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer