hvitvin – Store norske leksikon (original) (raw)

Hvitvin er en felles betegnelse for svakt gule eller grønngule svakviner. Den fremstilles ved at mosten fra grønne druer, sjeldnere fra røde druer med fargeløs most, frapresses skall, kjerner og stilker og gjærer alene. Hvitvin får derfor et noe annet innhold av visse emner enn rødvin, som gjæres sammen med skall og stein. Særlig karakteriseres hvitvin av et lavt innhold av garvestoff. Dette er en vesentlig grunn til at de fleste hvitviner tåler lite lagring.

Den største delen av produksjonen av hvitvin omfatter helt tørre viner (mindre enn 2 gram sukker per liter), mens de halvtørre kvalitetene (15–30 g sukker per liter) er på tilbakegang. Sødmen stammer fra det opprinnelige druesukkeret som forblir i vinen etter at gjæringen er avbrutt ved kjemiske eller mekaniske metoder og gjærsoppen blir vekkfiltrert, eller at tørr vin blir tilsatt ugjæret druesaft.

Unntaksvis lages helt søte hvitviner ved en kostbar innhøstningsteknikk, for eksempel Sauternes. Søtlig og søt hvitvin krever en viss tilsetning av konserveringsmiddel, oftest svoveldioksid, SO2, og tilsetningen av dette er regulert ved lov i vinlandene. I de nordligste vinproduserende land og i Øst-Europa produseres hovedsakelig hvitvin, ellers er hvitvinsproduksjonen vesentlig lavere enn rødvinsproduksjonen. Alkoholstyrken varierer fra rundt ni til tolv volumprosent, men mer alkoholholdige typer kan forekomme.

I Norge (2007) tilsvarer hvitvinssalget 1/3 av rødvinssalget. Hvitvin hadde en relativt større andel av svakvinsproduksjonen og -omsetningen i 1980- og 1990-årene enn tilfellet har vært etter årtusenskiftet.