hyperon – Store norske leksikon (original) (raw)

Et hyperon er en partikkel med en annen hyperladning enn nukleonene, det vil si protonet og nøytronet. Hyperonene er svært ustabile og har ei levetid av størrelsesorden 10–10 sekund.

Faktaboks

Uttale

hyperˈon

Etymologi

av hyper-

Hyperonene er, som andre baryoner, satt sammen av tre kvarker. Spesielt for hyperonene er at de består av minst en særkvark. De letteste hyperonene med bare én særkvark kalles Σ+ (Sigma-pluss), Σ0, Σ– og Λ (Lambda), vil henfalle (desintegrere, omdannes) til et nukleon og et pi-meson ( \( \pi \) ). Hyperoner med to særkvarker kalles \( \Xi^- \) (Ksi-minus) og \( \Xi^0 \) og er litt tyngre enn \( \Sigma \)-partiklene og \(\Lambda\). \( \Xi \)-partiklene desintegrerer ofte til \( \Sigma \) og et pi-meson, der \(\Sigma \) desintegrerer videre til et nukleon og et pi-meson. \( \Xi \)-partiklene ble derfor ofte kalt «kaskade-partikler». De hyperonene som er nevnt over, danner sammen med nukleonene en bayon-oktett (se figuren). Se også isospinn og særpartikler

Et hyperon kan bindes til en kjerne ved at den tar plassen til et nukleon. Slike kjerner kalles hyperkjerner.