ikke-kodende DNA – Store norske leksikon (original) (raw)
ikke-kodende DNA er DNA som ikke er oppskrifter for proteiner, altså DNA som ikke inneholder gener.
De genene som er oppskrifter for proteiner, bruker en genetisk kode for å oversette DNA til RNA og deretter til protein. Disse genene kalles kodende DNA. Veldig mye av DNA-tråden bruker ikke den genetiske koden til å lage proteiner og kalles derfor ikke-kodende.
Noe av det ikke-kodende DNA-et har en funksjon, men noe har foreløpig ingen kjent funksjon.
Ulike typer ikke-kodende DNA
Figuren viser de ulike typene ikke-kodene DNA. Figuren er en modifisert utgave av originalen.
RNA
Noe ikke-kodende DNA er oppskrifter på RNA-molekyler. RNA-molekylene brukes som de er og har viktige funksjoner i cellen. Et eksempel er ribosomalt RNA.
Regulering av gener
Noe ikke-kodende DNA regulerer genene våre. Cellen må vite når den skal slå av eller på et gen, og hvor mye produkt den skal lage. Det finnes derfor strekninger på DNA-tråden i mellomrommet mellom genene som fungerer som brytere og kontrollspaker.
Kromosomenes struktur
Ikke-kodende DNA har også med kromosomenes struktur å gjøre. Det finnes et innsnevret området på kromosomene som kalles sentromer og som består av store mengder ikke-kodende DNA. Sentromeren har en viktig rolle når cellen skal dele seg i to og kromosomene skal fordeles på de to cellene. Tråder fester seg i sentromeren og trekker kromosomet i riktig retning.
Også i endene av kromosomene finner vi ikke-kodende DNA. Endene kalles telomerer og har ingen gener i seg.