initialsprengstoffer – Store norske leksikon (original) (raw)
Initialsprengstoffer er en gruppe høyeksplosiver som er særlig følsomme for varme, støt, friksjon og elektriske gnister, og der den kjemiske omsetningen svært raskt går fra deflagrasjon til detonasjon. De kalles også for primærsprengstoffer.
Faktaboks
Uttale
initiˈalsprengstoffer
avledet av latinsk initium ‘begynnelse’
Også kjent som
primærsprengstoffer
Egenskaper
Mange initialsprengstoffer inneholder lite eller ikke noe oksygen, noe som gjør at dannelsesvarmen betyr mye for energiutviklingen (se termokjemi). Eksplosjonsvarmen for slike ligger under halvparten av den for eksempelvis TNT. Detonasjonshastigheten er lav, stort sett under 5 kilometer per sekund, og gassdannelsen er også typisk liten.
Initialsprengstoffer har en viktig egenskap. Ved hjelp av små mengder, vanligvis under 250 mg, kan man innlede (initiere) detonasjon i alminnelige høyeksplosiver (sekundærsprengstoffer). Initialsprengstoffer brukes derfor i initieringsmidler som sprenghetter og brannrør.
Initialsprengstoffene fremstilles i form av små krystallinske korn som ved bruk presses til et legeme, gjerne med en beskyttende metallhylse. På grunn av følsomheten oppbevares kornene helst under vann.
Typer
De viktigste initialsprengstoffene er tungmetallsalter. Kvikksølvfulminat, også kjent som «knallkvikksølv», er det eldste. Da kvikksølv er relativt edelt, vil det etter hvert skilles ut som metall og svekke sprengstoffet. Kvikksølv vil også tære bort en aluminiumshylse.
Kvikksølvfulminat er derfor blitt erstattet av blyazid. Blyazid brukes som regel sammen med blystyfnat (blysaltet av 2,4,6-trinitroresorcinol), som har en noe svak initieringsevne, men som til gjengjeld er svært varmefølsomt.