innmark – Store norske leksikon (original) (raw)
Innmark er en vanlig betegnelse på dyrket jord og kulturbeite, inklusive eng og mindre stykker udyrket jord innenfor samme område. Som juridisk begrep inkluderer det også gårdsplass, hustomt og lignende. Innmark ble visstnok opprinnelig brukt om den mark som ligger innenfor gjerdene (heimebøen). Jord utenom innmark blir kalt utmark.
I friluftsloven er innmark og utmark definert med henblikk på allmennhetens rettigheter, den såkalte allemannsretten. Høyesterett har gjennom sin domspraksis gitt en nærmere avklaring av innmarksbegrepet i friluftsloven. Innmark i bebygde områder omfatter bare den private sonen rundt bebyggelse, og ikke nødvendigvis hele tomten. I strandsonen langs sjøen er det en strengere innmarksdefinisjon, slik at beboerne der må akseptere å få allmennheten tettere inn på seg.