inntektsskatt – Store norske leksikon (original) (raw)
Inntektsskatt, skatt som beregnes av en fastsatt inntekt. Det skjelnes skattemessig mellom alminnelig inntekt og personinntekt.
Alminnelig inntekt er et nettoinntektsbegrep som beregnes både for personer og selskaper og omfatter inntekt vunnet ved arbeid, kapital og virksomhet, minus fradragsberettigede utgifter.
Alminnelig inntekt skattelegges fra 2018 med en flat skatt på 23 prosent og er grunnlag for beregning av kommune- og fylkesskatt. For personer i Finnmark og Nord-Troms er satsen 19,5 %.
Personinntekt er inntekt av personlig utført arbeid og pensjon. Dette er en bruttoskatt hvor det ikke gis fradrag. Personinntekten gir grunnlaget for beregning av trygdeavgift og toppskatt.
De nærmere regler om utligningen er gitt i skatteloven av 26. mars 1999 med tilleggslover.
Historikk
Den moderne inntektsbeskatning kan føres tilbake til Napoleonskrigenes tid. Før den tid forelå ikke forutsetningene for å gjennomføre en nettoinntektsbeskatning på noenlunde rettferdig måte.
I tiden etter 1814 ble det i Norge utlignet fattigskatt og skoleskatt. Det alminnelige fordelingsgrunnlag var på landet matrikkelen, og i byene de faste eiendommer etter takst.
Etter hvert ble det alminnelig å utligne en del av skattene på formue og inntekt. Inntektsskatt har siden 1882 vært obligatorisk skatteform ved kommuneligningen.
Fra 1892 har det også vært utlignet inntektsskatt til staten. Fra 1976 skal inntektsskatt også betales til fylkeskommunen.