internering – Store norske leksikon (original) (raw)
Internering er frihetsberøvelse som foretas av myndighetene overfor en person; ikke som straff, men i for å kontrollere.
Faktaboks
Uttale
internˈering
av latin ‘indre’, egentlig ‘forvise til det indre av landet’
Internering brukes ofte om den frihetsberøvelse som foretas i væpnet konflikt, basert på reglene i Genèvekonvensjonene av 1949 med tilleggsprotokoller. I internasjonale væpnede konflikter kan partene i konflikten internere krigsfanger, og dersom det er absolutt nødvendig av sikkerhetshensyn, også sivile. Mens krigsfanger kan holdes internert så lenge den væpnede konflikten varer, må sivile slippes fri når de ikke lenger utgjør en alvorlig sikkerhetstrussel. I ikke-internasjonale væpnede konflikter er ikke internering regulert i konvensjonene, men reglene for sikkerhetsinternering anvendes så langt de passer på grunnlag av sedvanerett.
Den viktigste kategorien personell som kan sies å utgjøre en alvorlig sikkerhetstrussel, og som derfor kan interneres, er sivile som deltar direkte i fiendtlighetene. Disse personene er lovlige mål, og internering er derfor et sentralt alternativ til angrep.
Behandling
Internerte skal behandles humant og uten ugunstig forskjellsbehandling av noen art på grunn av rase, religion, nasjonalitet, etnisitet, kjønn, eller liknende. Det er forbudt å bruke fysisk eller psykisk tvang mot de internerte, eller utsette dem for fysisk eller psykisk skade. Kravene til fasiliteter og behandling er i stor grad tilsvarende som for krigsfanger. Hovedforskjellen er at krigsfanger handler på vegne av en stat, og har derfor immunitet mot straffeforfølgning for lovlige krigshandlinger selv om disse handlingene ellers ville vært straffbare.