italikere – Store norske leksikon (original) (raw)
Italikere er en moderne fellesbetegnelse på ulike folkegrupper som bebodde Italia i antikken, og som primært snakket indoeuropeiske (italiske) språk. De viktigste gruppene var latinere, oskere, umbrere og faliskere. Uttrykket stammer fra det latinske italicus (noe som hører til Italia) og man bruker tidvis også betegnelsen italisk om levninger fra disse folkenes kultur, og gjerne for å skille disse fra senere tiders Italia.
Faktaboks
Uttale
itˈalikere
Også kjent som
italiske folk
Italikerne ble nedkjempet og dominert av romerne i den tidlige romerske republikken (ca. 510–300 fvt.), og det hendte de samlet seg i motstand mot Roma. Den siste oppstanden som samlet italiske folk var det som kalles forbundsfellekrigen mellom 91 og 88 fvt. Opprørerne døpte om byen Corfinium til Italia eller Italica og tok den til hovedstad. Etter krigen, som romerne vant, men som likevel endte med at opprørene fikk sine krav om innflytelse og borgerrettigheter igjennom, ble hele Italia sør for Posletta innlemmet under Roma, og gradvis forsvant sporene av italisk språk, religion og kultur.