latinere – Store norske leksikon (original) (raw)
Latinere er en betegnelse på et italisk folk som bebodde landskapet Latium (Latium Vetus) sørøst for Roma i perioden fra sen bronsealder (ca. 1000 fvt.).
Faktaboks
Uttale
latˈinere
Også kjent som
latini, latins, latians
Latinerne delte språk (latin) og materiell kultur, de dyrket de samme gudene og hadde en felles mytologi, i en felles stamfar, Latinus, som også ble dyrket som Jupiter Latiaris. Arkeologiske spor synes å bekrefte at latinerne utgjorde et språklig og kulturelt fellesskap før de utviklet bystater. Utviklingen av byer på 500-tallet kan ha skjedd under etruskisk innflytelse. Roma fikk ifølge tradisjonen en ledende rolle blant de latinske byene i den romerske kongetida (før 510 fvt.). Fra rundt 500 fvt. opptrådte imidlertid latinske byer, blant annet Tusculum, Tibur og Ardea, som selvstendige enheter i et latinerforbund, bestående av 30 byer, med Alba Longa ved Albanerberget og Lavinium som religiøse midtpunkt
Roma var og ble den ledende makten i området og var stadig en trussel mot nabobyene. I 340 fvt. organiserte de andre latinske byene seg i en krig mot Roma, som de tapte i 338. Det latinske forbund ble oppløst og Roma sluttet særforbund med hver enkelt by. Enkelte byer ble innlemmet i Roma og borgerne fikk romerske rettigheter, mens andre fikk beholde sin selvstendighet og en felles avtale med Roma med latinske rettigheter. Latinerne beholdt rettslig en begunstiget stilling fremfor de andre forbundsfellene, og da de i 90 fvt. fikk full borgerrett, ble den såkalte latinske borgerrett gitt til enkelte andre samfunn som et overgangsledd til den romerske.