kalklågurtskog – Store norske leksikon (original) (raw)

Kalklågurtskog er en sjelden skogtype som finnes på kalkgrunn med hovedtyngde i Oslofeltet fra Langesund til Mjøsa og spredt fra Trondheimsfjorden til Troms.

Faktaboks

Også kjent som

kalkfuruskog, i forvaltning: T4-C-4 kalklågurtskog

Tresjiktet er furu, gran eller dunbjørk, lengst i sør også med innblanding av edelløvtrær.

Det åpne tresjiktet gir rom for et rikt busksjikt med rose-arter, berberis, hassel, dvergmispel og einer. Det spesielle med kalklågurtskogen er en uvanlig blanding av nøysomme arter fra de fattige furuskogene, slik som røsslyng og lav, og mer kalkkrevende arter, som liljekonvall, kantkonvall, bergmynte, blåveis og rødflangre.

Kalklågurtskog kan deles inn i følgende underenheter i Artsdatabankens system for naturtyper, Natur i Norge (NiN 2.0):

• T4-C-4 kalklågurtskog
• T4-C-8 bærlyng kalkfuruskog
• T4-C-12 lyng kalklågurtskog
• T4-C-16 lav kalklågurtskog

De tørrere underenhetene har furu i tresjiktet og kalles ofte kalkfuruskog.

Kalklågurtskog dekker 0,2 prosent av skogarealet i Norge.