kiting – Store norske leksikon (original) (raw)
Kiting er en sport der utøveren trekkes med vinden etter en drage (engelsk «_kite_»). Sporten utøves på vann, land eller snø. Kiten er festet til et trapes som sitter rundt hoftene, og den styres ved hjelp av fire liner som er festet til en styrepinne (bar).
Faktaboks
Også kjent som
kiteboarding, kitesurfing
Utstyr
Om kitingen foregår på vann, land eller snødekte områder vil selve kiten være den samme. Underlaget vil bestemme hva en har under føttene. Kitene fås i ulike størrelser, alt etter kiterens vekt og ferdighetsnivå. Vindstyrken vil også påvirke hvilken størrelse på kiten som er best. Jo større arealet på kiten er, jo mer kraft ligger det i den. Foliekiter er produsert slik at vinden blåser opp luftlommer, mens den andre typen kite blåses opp før den tas i bruk. Sistnevnte vil også holde seg flytende i vann.
Kiten har fire liner (en i hvert hjørne) som er festet til en styrepinne som holdes i hendene. Linene er omtrent 20 meter lange. Styrepinnen er igjen festet til et trapes rundt hoftene på kiteren. Styrepinnen benyttes for å styre og kontrollere kiten, mens trapeset drar kiteren i den retningen den kontrolleres til.
På vann brukes et kitebrett, som ligner et lite surfbrett, og de fås både med og uten styrefinner. Slik som i surfing, er brettene produsert i ulike størrelser og fasonger. På land benyttes ulike typer brett eller skøyter, for eksempel rullebrett eller sand-kitebrett. På snødekte områder benyttes snøbrett eller alpine ski.
Sikkerhetsutstyr
I starten var det få som benyttet sikkerhetsutstyr, og skader oppstod hyppigere enn i dag. Nå finnes det et bredt utvalg av utstyr. Felles for alle underlag er det viktig å beskytte seg for vær, vind og temperatur. Våtdrakt på vann, og varme og vindtette klær på snø. En liten kniv for å kutte linene er anbefalt hvis en mister kontroll over kiten. Hjelm, flytevest, støtvest (for å beskytte overkroppen ved eventuelle støt), sikkerhetsline mellom kiteren og brett/ski er utstyr som ofte benyttes. I tillegg er det en ekstra sikkerhet å kite sammen med andre.
Konkurranser
De vanligste konkurransegrenene på vann er freestyle, wakestyle og waveriding. På snø er kappkjøring og akrobatikk mest vanlig. Verdensmesterskap i langdistanse snøkiting er arrangert årlig siden 2009. Det norske mesterskapet Varanger Arctic Kite Enduro er flere ganger anerkjent som verdensmesterskap. Kiting ble satt opp som en gren i de olympiske leker (OL) i 2016, men beslutningen ble omgjort og seilbrett-klassen RS:X ble i stedet gjeninnsatt. I 2024 vil kiting få sin OL-debut. Der skal det kites i klassen Formula kite.
Kiting i Norge
Kiting ved Dyranut på Hardangervidda.
I Norge organiseres kiting av Norges Seilforbund. Kiting på både snø og til vanns er blitt en folkesport, mens kiting på land (barmark) er så å si ikke-eksisterende.
Camilla Ringvold har vært en pionér for langdistansekiting i Norge og internasjonalt. Kari Schibevaag har vunnet flere VM og verdenscuper i kiting både til vanns og på snø.
Historie
Brødrene Bruno og Dominique Legaignoux lagde de første kitene i 1984. Imidlertid kunne disse første seilene ikke styres, og det var først på slutten av 1990-tallet at Manu Bertin festet seilet til et surfebrett. Robby Naish startet produksjon og salg av kiter i 1996.