kognitiv psykologi – Store norske leksikon (original) (raw)
Kognitiv psykologi omfatter den del av psykologien som studerer prosessene som ligger til grunn for oppfattelse, tenkning og kunnskapservervelse (erkjennelse). Slike prosesser inkluderer persepsjon (sanseoppfatning), oppmerksomhet, forestillingsvirksomhet, læring og hukommelse, begrepsdanning, språk, bedømming, resonnering og problemløsning.
Faktaboks
Uttale
kˈognitiv
av latin ‘erkjennelse’
Bakgrunn
Interessen for hvordan vi oppfatter og erkjenner omgivelsene har vært sentral i filosofi allerede hos Platon. Descartes (1637) formulerte ideen om at kropp og sjel var kvalitativt forskjellig i natur (dualisme). Representert ved filosofer som Berkeley og Locke utviklet det seg en tanke om at kunnskap er erfaringsbasert (empirisme), mens andre, representert ved Kant, mente at kunnskap også kunne være medfødt (nativisme).
Gestaltpsykologien, aktiv fra tidlig på 1900-tallet, gjorde viktige oppdagelser i studiet av persepsjon, tenkning og læring, og var en viktig forløper for moderne kognitiv psykologi. Også behavorismen kan ses som en viktig forløper for kognitiv psykologi ved at flere sentrale forskere i denne tradisjonen, som Hull og Tolman, hadde klare likhetstrekk med senere kognitive psykologer.
Ellers var det flere viktige oppdagelser på siste del av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet som ble av betydning for fremveksten av den senere kognitive psykologi. Oppdagelsen av hjerneområder som viktig for tale (Paul Broca) og språkforståelse (Carl Wernicke) er to eksempler. Et annet viktig eksempel er den sveitsiske psykologen Jean Piaget sine studier av barns kognitive utvikling (fra 1920-årene og utover).
Moderne kognitiv psykologi ble introdusert i USA rundt 1960 som resultat av et fruktbart møte mellom forskere i psykologi og tilgrensende fagområder: lingvistikk, nevrofysiologi og computervitenskap. Mennesket ble her sett primært som behandler og bruker av informasjon, og psykologiske prosesser ble ofte beskrevet i analogi med datamaskiner. Retningen ble oppfattet som en reaksjon mot den rådende atferdspsykologien, og man snakket gjerne om en «kognitiv revolusjon» i psykologien. Kognitiv psykologi utgjør også en sentral del av det tverrfaglige forskningsområdet kognisjonsvitenskap (cognitive science). I dag er kognitiv psykologi nært knyttet til kognitiv nevrovitenskap (cognitive neuroscience), der det biologiske grunnlaget for kognisjon er i fokus.
Det kognitive perspektiv i ulike psykologiske disipliner
Et kognitivt perspektiv innebærer at kognisjon blir en nøkkel til å forstå psykologiske fenomener i ulike psykologiske disipliner. Dette ses på ulike måter:
- I læring innebærer et kognitivt perspektiv at bevissthet, innsikt og språklig styring vektlegges. Selv i forståelsen av basale læringsformer som klassisk og operant betinging antar kognitivt orienterte forskere at slik læring ikke kan finne sted uten bevisst erkjennelse av læringsbetingelsene.
- I emosjonspsykologien innebærer et kognitivt perspektiv at den emosjon vi opplever, enten det er glede eller sinne, i stor grad bestemmes av vår forståelse. Et eksempel sees i Schachters emosjonsteori, som antar at det vi føler er en generell aktivering som så får en kognitiv «merkelapp». Samme underliggende emosjonelle aktivering kan dermed tolkes vidt forskjellig, avhengig av hvordan vi tenker om den.
- I motivasjon er kognisjon viktig gjennom forventninger til egen mestringsevne (mestringstro), måter vi tenker om målsettinger på og så videre.
- I sosialpsykologien ses kognisjonens betydning på flere måter, for eksempel ved forventninger til oss selv eller andre, stereotypier, attribusjoner og selvoppfyllende profetier. Spesielt innenfor området sosial kognisjon ses det kognitive perspektivet tydelig. I forståelsen av holdningsendring er kognitiv dissonans et sentralt prinsipp.
- I klinisk psykologi er kognisjon viktig i flere sammenhenger. Eksempelvis vil depresjon komme til uttrykk kognitivt ved negative tanker, lav selvvurdering og så videre. Kognitiv terapi vektlegger endring i tenkemåter – ofte automatiserte og lite påaktet av personen selv – som grunnleggende for bedring.
Sentrale temaer i kognitiv forskning
I løpet av de siste 50 årene har det kognitive perspektivet har bidratt med viktige innsikter på en rekke områder i psykologien, både i grunnleggende forskning og i anvendelse. Noen eksempler er følgende:
- Fremvekst av kognitiv nevrovitenskap. Studier av nervesystemets, spesielt hjernens, rolle i atferd og kognisjon har bidratt med ny og viktig kunnskap på alle viktige områder innenfor kognitiv psykologi. Dette gjelder både normalfunksjon og nedsatt funksjon ved ulike sykdommer og skader. Norge har verdensledende forskere innenfor kognitiv nevrovitenskap, se Edvard Moser og May-Britt Moser.
- Systematiske slagsider i tenkning. Et viktig bidrag er dokumentasjonen av hvordan tenkning og vurderinger er preget av slagsider og systematiske feil (bias). Spesielt kjent er bidragene fra Daniel Kahneman og Amos Tversky, som fra 1970-tallet publiserte en rekke artikler om temaet. Slagsidene har typisk sin forklaring i at vi bruker forenklede kognitive hjelperegler (heuristikker) når vi skal gjøre raske og spontane vurderinger. Kahneman og Tversky gav i flere artikler en rekke andre eksempler på hvordan kognitive snarveier gjør at vi tenker systematisk feil, ofte med store praktiske konsekvenser, eksempelvis planleggingsfeilen. Perspektivet ble, etter Tverskys død, videreutviklet av Kahneman, blant annet i boken Tenke, fort og langsomt (norsk oversettelse 2012).
- Bevissthet og ubevisste prosesser . Det kognitive perspektivet har videreutviklet vår forståelse av bevissthet og ubevisste prosesser. Når det gjelder bevissthet, antar en kognitiv posisjon at oppfatning av verden rundt oss (persepsjon), forståelse, samt minner og tanker om hendelser i stor grad avhengige av språk. Når det gjelder ubevisste prosesser, har flere kognitive psykologer påpekt at mange psykologiske prosesser er komplekse og samtidig så utilgjengelige for oss at de må regnes som «ubevisste» i den forstand at vi ikke kan observere eller beskrive dem. Dette ses i komplekse valg, der vi under tidspress treffer raske beslutninger basert på skjønn og magefølelse. Dulting (nudging) er et eksempel på hvordan individet med små og umerkelige "dytt" kan ledes til å gjøre (eller la være å gjøre) ting uten at man har noen bevisst oppfatning om at dette skjer.
- Rasjonalitet . I psykologisk sammenheng brukes gjerne begrepet rasjonalitet om det å tenke eller gjøre noe i tråd med logiske og fornuftige grunner, i motsetning til at tenkning eller handling er impulsiv eller bestemt av følelser eller tilfeldige innfall (se kritisk tenkning). Rasjonalitet (eller mangel på dette) ses gjerne når vi arbeider mot bestemte mål, uten at målet dermed blir rasjonelt av den grunn. Eksempelvis kan man være rasjonell i alt man gjør for å klare å gå på ski over Grønland, uten at det dermed er sagt at det å gå på ski over Grønland er rasjonelt. Herbert Simon lanserte tidlig ideen om at folk tenker og handler «rasjonelt nok», en slags «begrenset» rasjonalitet (bounded rationality). Denne tankegangen er videreført i ulike varianter, eksempelvis av den tyske psykologen Gerd Gigerenzer og den amerikanske psykologen Steven Pinke_r._