komposisjon – musikk – Store norske leksikon (original) (raw)
Komposisjon betegner innen musikk et notert musikkverk som kan realiseres i klingende form, men kan også vise til prosessen med å skape et slikt verk. En komposisjon kan være vokal, instrumental eller begge deler. En komposisjon skiller seg fra et arrangement ved å ha en kunstnerisk egenverdi som beskyttes av opphavspersonens rettigheter.
Faktaboks
Uttale
komposisjˈon
av latin kom-, ‘sammen’ og ‘sette’; ‘sette sammen’
Komposisjon i betydningen musikkverk
Det er neppe mulig å gi en generell definisjon av hva et musikkverk er, dertil er variasjonene i form, stil, sjanger og omfang altfor store. Det finnes for eksempel ingen eksakt nedre eller øvre grense for en komposisjons varighet eller kompleksitet. Enkle låter er også beskyttet som åndsverk, men til en komposisjon stilles det visse krav til idemessig originalitet, gjennomarbeidelse, indre sammenheng og håndverksmessig kvalitet.
Avhengig av sjanger kan en komposisjon bestå av én eller flere deler, vanligvis kalt satser. Flerdelte komposisjoner har normalt en eller flere sammenbindende ideer og en felles stil. Dette gjelder for eksempel former som suite, sonate og symfoni. En komposisjons tittel kan være generisk eller unik. En generisk tittel gir lytteren informasjon om verkets form, mens en unik tittel gjerne velges for å lede lytteopplevelsen i en bestemt retning. Et vokalverk har oftest tittel etter verkets tekst eller sujett. Komposisjoner har normalt bare én opphavsperson, men her finnes det unntak. I eldre musikk er opphavspersonen ikke sjelden ukjent og benevnes i trykte utgaver som «anonymus».
Musikk som ledsager handling – som opera og ballett – eller levende bilder (filmmusikk), blir ikke sjelden delt opp i kortere enheter som kan oppnå selvstendig verkstatus. Et velkjent eksempel er Edvard Griegs to Peer Gynt-suiter. Slik musikk inneholder imidlertid også sekvenser som i seg selv ikke vil kunne stå på egne ben, for eksempel overganger og resitativer.
En alternativ tilnærming til komposisjonsbegrepet kan være å si noe om hva som ikke regnes som en komposisjon. En improvisasjon faller vanligvis utenfor begrepet siden den ikke er nedskrevet og ikke kan gjentas i samme form. Satsøvelser og stilstudier faller også utenfor, da disse ikke fyller kravet til originalitet. Det samme gjelder etyder for utøvere og mye didaktisk stoff. Svært korte musikksnutter som tjener som ringetone, reklame, kjenningsmelodier, signaler og lignende kan være beskyttet mot plagiat og misbruk, men mangler verkhøyde. Computer-generert musikk befinner seg i en gråsone i forhold til et tradisjonelt verkbegrep.
En komposisjon kan være fullført selv om den aldri er blitt fremført. Mellom komponisten og lytteren befinner utøveren seg. Akustisk musikk tolkes og formidles av utøveren i en konkret kontekst. En komposisjon vil derfor – bortsett fra ved lydfesting – aldri bli realisert på nøyaktig samme måte. I elektronisk musikk faller det utøvende leddet bort. Men også akustiske musikkverk kan romme elementer av elektronisk musikk og opptak av naturlyder, for eksempel fuglesang.
Komposisjon som prosess
Historisk ble komposisjon – eller komponering – lenge regnet som et håndverk som kunne formidles og tilegnes gjennom flittig studium og hardt arbeid. En rekke lærebøker med vekt på harmonilære, kontrapunkt, instrumentasjon og formlære har sett dagens lys. Med romantikkens genidyrkelse endret dette seg, og den skapende prosessen ble mystifisert som et resultat av inspirasjon, eventuelt guddommelig sådan. Komponister utvikler naturligvis sine personlige arbeidsmetoder, og deler av komposisjonsarbeidet vil alltid ha en håndverksmessig side. Noen følger en på forhånd lagt plan, mens andre arbeider mer intuitivt. Men å observere og beskrive de indre prosessene som ligger bak et musikkverk på en slik måte at andre kan dra nytte av det, lar seg neppe gjøre, ikke en gang av opphavspersonen selv.