kor - arkitektur – Store norske leksikon (original) (raw)
Kor er i en kirke den del av bygningen hvor alteret står. Koret er som regel beliggende mot øst, og er gjerne hevet opp fra menighetens del av kirkerommet.
Koret var i eldre kirker vanligvis forbeholdt geistligheten og var også kalt presbyterium. Det ga i middelalderen ofte plass for en tallrik geistlighet, som sang messen i kor, og ble derfor også kalt sanghus. I større middelalderkirker er koret ofte omgitt av en koromgang.
Korbue er en bue som danner mellomledd mellom kor og skip i en kirke. Korbuevegg er en vegg med korbue mellom kor og skip, også kalt triumfvegg. Det kan også bety en rikere detaljert vegg i tilsvarende posisjon, med en rekke buer; for eksempel korbueveggen i Nidarosdomen.
I enkelte tilfeller er det anlagt en krypt under koret.