kristendemokratiske partier – Store norske leksikon (original) (raw)
Kristelig folkepartis logo.
Kristendemokratiske partier er en type politisk parti som finnes i svært mange europeiske land. De kristendemokratiske partiene er såpass like at de regnes for å være en del av samme partifamilie. I Norge regner Kristelig Folkeparti seg til den kristendemokratiske partifamilien.
Denne type partier tar gjerne utgangspunkt i tradisjonelle kristne verdier når de skal utforme praktisk politikk. Familiepolitikk og religionens plass i skolen er typiske saker som opptar kristendemokratiske partier over hele Europa. En moderne utvikling innen kristendemokratiske partier er et sterkt fokus på miljøpolitikk utifra en tanke om at det er et kristent ansvar å bevare og beskytte skaperverket.
Kristendemokratiske partier er ofte plassert i sentrum på den tradisjonelle venstre-høyre-aksen i politikken. Partienes nøyaktige plassering er likevel litt vanskelig. Kristendemokrater har en tendens til å tilhøre sentrum-høyre når det gjelder spørsmål som har med moral og verdier å gjøre. Når det gjelder økonomiske spørsmål har de derimot en tendens til å plassere seg til venstre for sentrum. Dette fører til kristendemokrater på noen felt foretrekker å samarbeide med konservative partier på høyresiden, mens når det gjelder økonomiske spørsmål foretrekke de gjerne et samarbeid med sosialdemokratiske partier på venstresiden.
Den kristendemokratiske tradisjonen har røtter tilbake til 1870-årene i den katolske delen av Europa. Den katolske kirke var egentlig motstander av fremveksten av både europeiske demokratier og av politiske partier noe som skapte en del utfordringer. Målet med den kristendemokratiske retningen var å være et alternativ til de nye sosialistiske og liberale partiene som vokste frem. Begge disse partitypene ble sett på som en trussel for tradisjonelle religiøse verdier.
Det første større kristendemokratiske partiet i Europa ble opprettet i 1870 i Preussen. Partiet Zentrum var et konservativt parti for tyske katolikker, og var i utgangspunktet i opposisjon til myndighetene. Først i Preussen, og senere i det tyske Keiserriket. Partiet var svært populært hos katolske velgere og hadde stor suksess i valg både under det tyske Keiserriket (1871-1918) og under Weimarrepublikken(1919-1933). Etter den andre verdenskrig og gjeninnføringen av demokratiet i Tyskland ble partiet også gjenopprettet, men nå under et nytt navn. Siden 1945 har den Christlich-Demokratische Union (CDU) stort sett vært Tysklands største parti, og det viktigste kristendemokratiske partiet i Europa.
Til forskjell fra i mellomkrigstiden regnes ikke partiet for å være et parti for katolikker, men for både katolikker og protestanter. Unntaket er i det sørlige, og sterkt katolske, Bayern. Her er ikke CDU representert. Partiet har likefullt et formelt samarbeid med det regionale Christlich-Soziale Union (CSU). Det som skiller CSU fra det større CDU er at det noe mer konservativt, og regnes også fremdeles som et rent katolsk parti.
Over størstedelen av det katolske Europa finner man partier inspirert av det tyske Zentrum. Spesielt i land hvor det var en konflikt mellom stat og kirke på 18- og 1900-tallet har det vært grunnlag for et eget kristendemokratisk katolsk parti. Igjen har trenden vært at etter 1945 har de tradisjonelle katolske partier også appellert til protestantiske velgere.
Unntakene er paradoksalt nok de land hvor katolisismen har hatt størst påvirkning på samfunnet og har hatt størst utbredelse. I Polen og Irland definerer de fleste større partier seg som katolske, og dermed er det ikke noe behov for egne katolske partier.
Protestantiske kristendemokratiske partier
I den protestantiske delen av Europa kom de kristendemokratiske partiene noe senere. Med noen unntak ser vi lite til denne type partier før etter den andre verdenskrig. Det norske Kristelig Folkeparti, stiftet i 1933, er et slikt unntak.
De gamle katolske partiene ble gjerne dannet fordi man var i opposisjon til landets politiske myndigheter. I protestantiske land med sterke statskirker var det ikke en slik konflikt. Fremveksten av Kristendemokratiske partier i denne delen av Europa ble dermed hovedsakelig et svar på en gradvis sekularisering av samfunnet. Unntaket er igjen det norske Krf. Partiet ble dannet allerede i 1933 med utgangspunkt i to konflikter. Den første var en protest mot en begynnende sekularisering. Den andre var en splittelse mellom den høykirkelige kristendom som ble forfektet av staten og den lavkirkelige, pietistiske, retningen som ble praktisert i distriktene. Med utgangspunkt i denne lavkirkelige retningen ble partiet etablert og har siden 1936 vært representert på Stortinget, i all hovedsak av velgere fra Sør- og Vestlandet.
Vi finner også kristendemokratiske partier i Norges naboland Sverige og Danmark. Kristdemokratarne har hatt til dels stor suksess med jevn representasjon i den svenske Riksdagen siden tidlig på 1990-tallet. I Danmark har ikke Kristendemokraterne hatt samme suksess, og er i dag ikke representert på Folketinget.
De kristendemokratiske partiene i dag
Dagens kristendemokratiske partier har beholdt størstedelen av sin politiske tradisjon, samtidig som de har dempet sin religiøse, og spesielt kristne, identitet. De kristendemokratiske organisasjonene har også begynt å akseptere partier fra den muslimske delen av Europa som har medlemmer. Dette er partier med som har lignende politiske ideer som de tradisjonelle kristendemokratiske ideer. Det blir dermed naturlig for statsvitere å også inkludere disse partiene i den kristendemokratiske familien. På samme tid er dette nok et tegn på at navnet på partifamilien ikke lenger er helt dekkende, og bør oppdateres og moderniseres.
Et symptom for denne moderniseringen er nok at fellessammenslutningen for Kristendemokratiske partier, hvor blant annet CDU og KRF er medlemmer, skiftet navn i 1999. Det gamle navnet: Christian Democratic International ble erstatter med Centrist Democratic International. Dette ble gjort for å lettere kunne inkludere ikke-kristne partier i fellessammenslutningen. Flere slike partier, blant annet fra Algerie, Fillipinene og Marokko har nå observatørstatus i organisasjonen.