kvekere – Store norske leksikon (original) (raw)

En samling kvekere i Kvanvik

Kvekere, også kjent som 'fredsvenner', fra Kvanvik. Fotografiet er tatt en gang mellom år 1900 og 1920.

Kvekere er et protestantisk kirkesamfunn, stiftet i 1652 i England av George Fox. Bevegelsen bredte seg raskt i England, Irland og Nord-Amerika. Selv kaller de seg ofte Vennenes Samfunn.

Faktaboks

Også kjent som

Vennenes Samfunn, Society of Friends

De ble kalt «kvekere» av motstandere, angivelig fordi Fox ved et forhør formante dommeren til å «skjelve for den levende Gud». I løpet av et par årtier ble mer enn 13 000 kvekere fengslet. To betydningsfulle kvekere rundt stiftelsen på 1600-tallet var Robert Barclay, kvekernes teolog, og William Penn, som 1682 grunnla kolonien Pennsylvania i Nord-Amerika med full religionsfrihet.

Lære

Kvekerne avviser alle ytre autoriteter, seremonier og sakramenter. De har ikke noe presteskap, ingen kirkelære og har ikke dåp og nattverd. De begraver sine døde uten seremoni. Ved gudstjenesten kan alle som føler seg kalt av ånden, tale, ellers forblir alle tause og stille (silent meeting). Slike møter kan holdes overalt og trenger ikke noe egentlig lokale. I stillheten taler Gud, om man bare lytter. Bibelen holdes som viktig, men de har aldri akseptert bibelen som målestokk på rett adferd og læresetninger. De legger vekt på at den ble skrevet i en annen tid og under andre forutsetninger enn dagens samfunn. Kvekere tror at det viktigste er at gjennom det indre lys har Gud gitt alle mennesker til alle tider mulighet til å erfare åndelig sannhet.

De har gått bort fra noen av sine mest iøynefallende trekk fra den første tiden, da de ikke tok hatten av for noe menneske og sa du til alle.

Sosialt arbeid

Kvekerne er kjent for sin sosiale og humanitære innsats. De er pasifister og har alltid nektet å gjøre krigstjeneste og å avlegge ed. Å nekte ed hadde praktiske konsekvenser om man skulle møte for retten som vitne, tiltalt eller legdommer. Kvekerne kunne heller ikke sverge troskap til konge eller øvrighet. Disse prinsippene deres har gjennom historien skapt store problemer for dem.

Under og etter første og andre verdenskrig bistod kvekerne krigsfanger og andre flyktninger. De har ellers vært opptatt av religionsfrihet, motstand mot slaveriet og hjelp til fanger. For sitt hjelpearbeid ble kvekersamfunnet i 1947 tildelt Nobels fredspris.

Utbredelse

Friends World Committee for Consultation er kvekernes internasjonale samarbeidsorgan og har medlemmer fra 75 land. Kenya er i dag det landet som har flest medlemmer med omkring 120 000, dernest USA med 80 000, Burundi med 48 000 og Bolivia med 28 000. På verdensbasis har kvekerne i underkant av 400 000 medlemmer.

Kvekerne i Norge

Under Napoleonskrigene i Europa i åra 1807 til 1814 ble mange norske sjøfolk og marinesoldater tatt til fange og satt i den engelske «prisonen», fangeskip. Hit fant engelske kvekere veien med matpakker og gudsord. De håpet at de norske haugianerne som satt der, skulle spre kvekerlæren til Norge. Seksten nordmenn ble omvendt til kvekerlæren og kom som kvekere tilbake til Norge ved krigens slutt i 1814.

I 1818 kom kvekerne Stephan Grellet fra USA og William Allen fra England til Stavanger, og det ble da organisert et kvekersamfunn i denne byen. Den tidligere prisonfangen Elias Tastad i Stavanger giftet seg på kvekervis uten ritual eller prest, uten at noe skjedde fra myndighetenes side. Men han ble tiltalt og dømt etter at han i 1821 hadde gravlagt tvillingene sine på kvekermåte – uten seremoni og i uvigslet jord. Fra da av skulle det bli mye strid og konflikt omkring kvekerne i Rogaland.

Mange av de første norske utvandrerne til USA var kvekere, særlig mange fra Tysvær. Deres motiv for utvandringen var i stor grad religiøs forfølgelse fra lokale prester og norske myndigheter. Fram til 1845, da Dissenterloven ble vedtatt, var alle nordmenn forpliktet til å stå i den offisielle statskirken. Undertrykkelsen av kvekerne var en av flere viktige årsaker til at Dissenterloven ble vedtatt. Det hadde vist seg å være vanskelig å undertrykke en religiøs minoritet som dette, og bevegelsen vokste og fikk nye tilhengere, selv om den var forbudt. Man fant derfor ut at det var bedre å tillate dem enn å forby dem.

Antallet kvekere var lavt fram til 1840-åra, men begynte å vokse fram mot slutten av 1860-åra. Dette skjedde trass i utvandring og at nye og alternative kirkesamfunn kom på banen. Toppen ble nådd i 1868 med 175 innskrevne medlemmer. Imidlertid var det flere som regnet seg som kvekere. I Folketellingen i 1865 er det 473 som oppgir at de er kvekere, i 1875 er det 403.

Dissenterloven løste ikke alle problemene for kvekerne. Det var fremdeles ikke lov til å nekte militærtjeneste, og kvekere måtte fremdeles betale utgifter til statskirkens prester og skoleskatt, selv om de var et eget kirkesamfunn og hadde sine egne skoler. Utpantinger, bøter og fengsel gjorde livet vanskelig for kvekere helt fram til århundreskiftet.

De siste årtiene av 1800-tallet var en stagnasjons- og nedgangstid for kvekersamfunnet.

I Tysvær står det eneste eldre intakte forsamlingshus for kvekere i Skandinavia.

Det finnes nå (2020) fem kvekermenigheter/-andaktsgrupper med til sammen omtrent 140 medlemmer i Norge.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Kommentarer (2)