kvener – Store norske leksikon (original) (raw)

Det kvenske flagget, designet av Bengt Johansson-Kyrö. Motivet er en solblomst (aurinkonkukka). Det ble tatt i bruk som kvensk flagg i 2009, og har gradvis blitt anerkjent som et felles flagg for kvenene.

Kvener i Kiruna i Tornedalen i Sverige, tidlig på 1900-tallet.

Kvener er folk av kvensk/finsk ætt i Nord-Norge. Opprinnelig er kvener et gammelt folkenavn som er kjent allerede fra Ottars beretning som ble nedtegnet ved hoffet til kong Alfred av Wessex på slutten av 800-tallet. På norrønt ble formen kvenir eller kvænir brukt, mens de ble omtalt som cwenas på gammelengelsk hos kong Alfred.

Faktaboks

Også kjent som

norskfinner

Betegnelsen «kvener» er etablert som en offisiell gruppebetegnelse som brukes i forskningsmiljøer og av norske myndigheter og minoritetspolitiske organisasjoner. Gruppenavnet «kvener» er også i utstrakt bruk i lokalmiljøene og blant personer som selv tilhører gruppa. Men en del av dem som definisjonen omfatter, ønsker ikke å kalle seg for «kvener» fordi de oppfatter betegnelsen som nedlatende. De ønsker å bli omtalt som norskfinner, finskættede, eller etterkommere av finske innvandrere.

Kvener/norskfinner er offisielt anerkjent som nasjonal minoritet i henhold til Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter. Kvenfolkets dag markeres 16. mars.

Historikk

Leonhard Seppala var Norges og kanskje verdens mest berømte kven. Han var født i Skibotn i Troms, og utvandret fra Skjervøy til Alaska i USA, der han jobbet som gullgraver og ble kjent som verdens beste hundekjører. Seppalas besteforeldre på farssiden innvandret til Norge fra finskspråklige Pajala i Sverige på midten av 1800-tallet, og Seppala hadde finsk eller kvensk som hjemmespråk. Familien hadde i flere generasjoner vært smeder, og slektsnavnet er dannet av seppä, som er finsk for smed.

Fiskerkvener i Hammerfest, fotografert av Axel Lindahl i 1885.

Den geografiske betegnelsen «Kvenland» er brukt både i Ottars beretning og i flere av Snorre Sturlasons konge- og ættesagaer. Trolig dreier det seg om de flate landområdene i den innerste delen av Bottenviken. Navnet kommer da også antakelig av et ord som betyr 'lavtliggende, fuktig land'. Man kjenner også fra senere tid at Tornedalen og nærliggende områder omtales som «Kvenland» i Danmark-Norge.

I skattemanntallene for det nordlige Norge på 1500-tallet finner vi noen personer som beskrives som «Quæn» eller «Qvæn», og slike kan også tidligere ha vært til stede i området. På første halvdel av 1700-tallet innvandret større grupper av mennesker til Finnmark fra områdene i den nordlige delen av Bottenviken, og disse menneskene ble gjerne kalt «kvener» når de kom til Norge. Tradisjonelt har denne innvandringen blitt forklart med krigshandlingene under den store nordiske krig (1700–1721) og uår i Finland. En rekke kilder forteller om rømming fra soldatutskriving og sult. Nyere forskning vektlegger imidlertid også mer grunnleggende økonomiske og demografiske faktorer. Det var høy befolkningsvekst i de finske bondebygdene, og etterspørsel etter landbruksjord førte til at folk søkte seg stadig lenger nordover og vestover. Flyttingen til Norge var på denne tida ikke innvandring i streng forstand av ordet, det vil si flytting over en statsgrense. Grensa mellom Norge og Sverige fram til Varanger ble ikke fastlagt før i 1751, og grensa videre østover ble ikke trukket før i 1826.

Disse menneskene etablerte seg i noen av de beste landbruksområdene i det indre av Finnmark og langs fjordene i Nord-Troms og Finnmark, delvis så langt sørover som til Ofoten og østover til Varanger. De kombinerte landbruk med fjordfiske, og laksefiske i elvene. Kvenene kom enkelte steder i konflikt med næringsinteressene til den samiske befolkningen både når det gjaldt jorda, skogen og fisket. Men møtet mellom kvener og samer var også preget av samarbeid og gjensidig tilpasning, ikke minst gjennom ekteskap på tvers av de etniske grensene. Noen steder gikk tilflytterne opp i den lokale samiske befolkninga, og deres etterkommere ble selv samer.

På 1700-tallet hadde de norske embetsmennene i området vanligvis et positivt syn på de innvandrende kvenene, som de mente førte til stabil bosetting og økonomisk vekst. Det ble særlig framhevet at kvenene var dyktige og arbeidsomme jordbrukere, og at de også brakte med seg viktige ferdigheter innafor håndverk som smedarbeid, tømring og tjærebrenning.

Tida fra rundt 1830 er kalt den andre fasen i den finske utvandringen til Nord-Norge. Etableringen av et kopperverk i Kåfjord i Alta i 1826 førte til en omfattende arbeidsinnvandring. Verket drev til dels direkte verving av arbeidere i Tornedalen og finsk Lappland. Fra om lag 1840 førte det sterke oppsvinget i fisket i Varangerfjorden til en betydelig innflytting til Vadsø og fiskeværene i Øst-Finnmark. På denne tida finner vi også kvener som ishavsskippere og som håndverkere, arbeidere og tjenestefolk i de voksende byene og fiskeværene.

Ved folketellingen i 1845 ble det registrert rundt 1000 kvener i det daværende Troms fylke. I Finnmark var antallet rundt 1700, og der utgjorde de 13 prosent av befolkningen. I 1875 hadde antallet økt til 3500 i Troms og 5800 i Finnmark. Kvenene utgjorde åtte prosent av befolkningen i Troms og hele 25 prosent av befolkningen i Finnmark. I enkelte lokalsamfunn var imidlertid andelen kvener betydelig høyere. Særlig omfattende var den kvenske bosettingen i Vadsø, hvor kvenene i 1870-åra utgjorde om lag 60 prosent av folketallet.

Generelt hadde kvenene et bosettingsmønster som var preget av etnisk konsentrasjon. Både i Alta og Vadsø utviklet det seg egne kvenbyer, og vi finner også fiskevær som nesten bare var bebodd av kvener; de ble da også ofte kalt «kvenvær». Den tette bosettingen bidro til at både språk og særegne kulturtrekk ble opprettholdt over flere generasjoner. Religionen bidro også til å opprettholde språket. Mange av kvenene var aktive læstadianere, og innafor denne bevegelsen ble det lagt vekt på å bruke morsmålet ved forkynnelse og bønn. Også en del lutherske prester utafor læstadianerbevegelsen argumenterte for kvenenes rett til religiøs opplæring på morsmålet.

I andre halvdel av 1800-tallet satte imidlertid norske myndigheter inn en aktiv fornorskingspolitikk overfor samer og kvener, og selv om det enkelte steder ble undervist på finsk helt til 1936, gikk bruken av språket sterkt tilbake. Denne politikken hadde sammenheng med sterke nasjonalistiske strømninger i det norske samfunnet. Forestillingen om «én nasjon – ett folk – ett språk», ispedd mer eller mindre uttalte rasistiske holdninger, ble framherskende, og de som ikke passet inn ble betraktet med skepsis. Samer og kvener ble sett på som fremmedelementer, og siden de til dels også bodde i områder som grenset til Russland/Finland, ble de til en viss grad betraktet som en potensiell sikkerhetsrisiko. Finland var i 1809–1917 et storfyrstedømme under tsar-Russland.

Fornorskingspolitikken førte blant annet til forbud mot å bruke kvensk/finsk språk i skole og kirke. Jordsalgsloven av 1902 rammet både kvener og samer. Her ble det innført en bestemmelse om at bare norsktalende kunne få kjøpe jord. Selv om bestemmelsen i liten grad ble praktisert, bidro den til nedsettende holdninger og til en stigmatisering som fikk mange til å fornekte, eller i alle fall fortie, sin identitet som kven eller same. Likevel ble kvensk språk og kultur holdt relativt godt i hevd fram til andre verdenskrig i de fleste «kvenbygdene» i Nord-Norge.

Dagens situasjon

Kvener. Innvandringsmonumentet/Kvenmonumentet av Ensio Seppänen står foran Vadsø museum. Det ble avduket i 1977. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Antall

Det foreligger ingen offisiell statistikk over hvor mange som regner seg som kvener i dag. I offentlige dokumenter brukes ofte 10 000–15 000. Kvenske organisasjoner har i noen tilfeller brukt 30 000–50 000. I en helseundersøkelse fra 1987–1988 oppga over 18 000 voksne personer i Finnmark, det vil si nærmere ¼ av befolkningen, at de hadde finsk eller kvensk slektsbakgrunn.

Det finnes om lag 2000–8000 personer som snakker kvensk/finsk i dag, avhengig av hvilke kriterier som legges til grunn.

Fornorsking og giftermål over etniske grenser har ført til at den sosiale identiteten til en del av kvenene omfatter både kvensk/finske, norske og samiske elementer.

Språk

Kvensk er et østersjøfinsk språk som er nært beslektet med meänkieli (tornedalsfinska) i Sverige og med nordfinske dialekter. I Sverige har språket meänkieli vært anerkjent som minoritetsspråk siden år 2000. I Norge fikk kvensk språk samme status i 2005. De kvenske dialektene utviklet seg i en lang periode mer eller mindre uavhengig av språkutviklingen som skjedde i Finland, og til slutt var forskjellene såpass store at man kunne snakke om forskjellige språk. Kvensktalende og finsktalende kan på noen områder ha problemer med å forstå hverandre. Det dreier seg særlig om ordforrådet knyttet til moderne liv og samfunn. Der riksfinsk språk har egne ord for å beskrive for eksempel det politiske liv, har kvensk gjerne lånt disse ordene fra norsk.

Den gamle fornorskingspolitikken hadde gitt anledning til en viss bruk av minoritetsspråkene som hjelpespråk i skoleundervisningen. For det kvenske/finske språks vedkommende falt denne muligheten bort ved skoleloven av 1936. Holdningspresset var betydelig ved at både foreldre og barn ble fortalt at veien til en framtid for barna gikk via det norske språket, mens kvensk/finsk representerte en hindring og et bastardspråk. Forbudet mot finsk som undervisningsspråk ble opphevet i slutten av 1960-åra, i grunnskolen først i 1980. I dag undervises finsk som B- eller C-språk ved flere videregående skoler i Nord-Norge, og språket fikk status som andrespråk i kvenbygdene i Nord-Troms og Finnmark i 1996.

I dag er kvensk sidestilt med finsk som undervisningsspråk i norsk skole. Arbeid for å utvikle kvensk til skriftspråk begynte for alvor i 2007 og pågår fortsatt. Først i 2012 forelå det lærebøker på kvensk til bruk i grunnskolen. Universitetet i Tromsø gir undervisning i kvensk språk, kultur og litteratur. I 2014 kom den første kvenske grammatikken, Kainun kielen grammatikki, skrevet på kvensk og oversatt til norsk i 2017.

• Hovedartikkel: kvensk språk

Kultur- og forskningsinstitusjoner

Kainun institutti – Kvensk institutt

Kainun institutti ble stiftet i 2005. Instituttet ligger i Pyssyjoki/Børselv i Porsanger kommune.

Kvensk institutt er et nasjonalt senter for kvensk språk og kultur. Instituttet drives med en grunnstøtte fra Kulturdepartementet. Instituttets nasjonale oppgaver er å etablere og drifte et kvensk språkråd, samt å drive opplysningsarbeid om språk og kultur.

Halti kvenkultursenter

Halti kvenkultursenter er et interkommunalt selskap som eies av kommunene Lyngen, Storfjord, Kåfjord, Skjervøy, Nordreisa, Kvænangen og Troms og Finnmark fylkeskommune. Senteret ligger på Storslett i Nordreisa kommune. Blant senterets viktigste oppgaver er styrking av det kvenske språkets stilling, arbeid for kvenske rettigheter i henhold til internasjonale konvensjoner og spredning av kunnskap om kvensk kultur og historie.

Vadsø museum – Ruija kvenmuseum

Vadsø museum – Ruija kvenmuseum er ansvarsmuseum for kvensk/norskfinsk historie og for lokalhistorie generelt i Vadsøområdet. Museet har blant annet produsert nettutstillingen Veien til Ruija.

Kulturarrangementer

Mønsteret i hvitt, gult og rødt rundt håndleddet på kvenvotten har blitt en viktig og populær identitetsmarkør i det kvenske miljøet.

Halti kvenkultursenter arrangerer hvert år kvenske kulturdager, Paaskiviikko/ Baaskiuka, i alle eierkommunene, med en felles avslutning i Nordreisa.

Kipparifestivalen arrangeres i Børselv.

Organisasjoner

Det er til dels skarp uenighet blant kvener/norskfinner både om hva gruppa skal kalles, om språkspørsmålet og om hvilke rettigheter en bør arbeide for. Dette har ført til en oppsplitting i flere organisasjoner som ofte motarbeider hverandre aktivt.

Norske Kveners Forbund

Norske Kveners Forbund – Ruijan Kveeniliitto ble stiftet i 1987. Dette er den største av interesseorganisasjonene med i underkant av 1000 medlemmer fordelt på 13 lokallag og én ungdomsorganisasjon. Forbundet arbeider for å styrke kvenske rettigheter basert på status som nasjonal minoritet, å styrke stillingen for kvensk og finsk språk i Norge og å styrke kvensk medietilbud.

Forbundet har en betydelig eierandel i avisen Ruijan Kaiku, som kom ut første gang i 1995. Avisen presenterer seg som en fri og uavhengig nyhetsavis for kvener, norskfinner og finlendere i Norge. Ruijan kaiku er flerspråklig med artikler på norsk, kvensk og finsk, men også på meänkieli og svensk.

Norsk-finsk forbund

Norsk-finsk forbund/Norjalais-Suomalainen Liitto er negativ til kvenbetegnelsen, som blir sett på som stigmatiserende. I stedet vil man bruke betegnelsen norskfinner.

Forbundet er også motstander av innføringen av kvensk språk og arbeider for at finsk standardspråk skal få status som minoritetsspråk i Norge.

Norsk-finsk interesseorgan

Norsk-finsk interesseorgan, NFI, er mot bruken av kvenbegrepet og vil også fjerne statusen som nasjonal minoritet, som organisasjonen mener innebærer at gruppa blir tildelt en offerrolle.

Kvensk-finsk riksforbund

Organisasjonen ble stiftet i 2000 og samler medlemmer både i Norge, Sverige og Finland. Organisasjonen jobber for at kvenene skal få status som urfolk, med samme arealrettigheter som samene – både i Norge, Sverige og Finland.

Forbundet ønsker ikke et standardisert kvensk språk, men vil primært bruke finsk skriftspråk med kvenske dialekter som muntlig tale. Man vil at gruppa skal kalles kven-finner, og at språket skal kalles kvensk/finsk eller «våres finsk».

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

• Eriksen, Knut Einar og Einar Niemi (1981). Den finske fare : sikkerhetsproblemer og minoritetspolitikk i nord 1860-1940. Universitetsforlaget. Les på nb.no
• Lund, Anne Bonnevie og Bente Bolme Moen (2010). Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge. Tapir akademisk forlag
• Mellem, Reidun, red. (2003). Innsyn i kvensk historie språk og kultur. Norske Kveners Forbund. Les på nb.no
• Niemi, Einar (2014). Veiviser i det mangfoldige nord : utvalgte artikler av Einar Niemi. Orkana.
• Artikler fra hjemmesida til Kainun institutti – Kvensk institutt

Kommentarer (5)