lagrett – i middelalderen – Store norske leksikon (original) (raw)
Lagrett eller lagrette var i middelalderen opprinnelig den forsamlingen som tolket og gjorde rede for gjeldende rett. Lagretten var et utvalg fra lagtinget.
Faktaboks
av norrønt lǫgrétta
Etter Gulatingsloven ser det ut til at lagretten utformet dommen i rettssakene på lagtinget. På Gulating bestod lagretten av 36 mann, 12 fra hvert av de tre fylkene. Også Frostating hadde en lagrette. Magnus Lagabøtes landslov fastsatte at det skulle være en lagrette på 36 mann på hvert lagting. Lagretten dømte i rettssaker. I fall lagrettemennene ikke kunne bli enige om en avgjørelse, ble lagmannens syn lagt til grunn.
På det islandske Alltinget var lagretten lovtolker og lovgiver, og den kunne fatte spesielle vedtak om unntak fra loven eller nedsettelse av straff.
Ifølge Christian 5s Norske Lov fra 1687 var sorenskriveren fullt ut dommer i første instans, men han skulle ha en lagrett på seks mann ved sin side i odels- og eiendomstvister og i livs- og æressaker.