landsby – Store norske leksikon (original) (raw)

En landsby er et lokalsamfunn karakterisert ved samlet bebyggelse og en viss grad av fellesskap i rettigheter til og utnyttelse av ressurser.

Landsbybebyggelse finnes over hele verden, særlig i jordbruksområder, og var vanlig alt i forhistorisk tid. Typiske trekk er teigblanding på innmark og felleseie av utmark, og samarbeid og gjensidige ytelser som knytter landsbyen sammen i økonomisk fellesskap.

I Norge fantes fra gammel tid både teigblanding, felleseie og samarbeidsformer, og selv om det vanligste var enkeltgårder, forekom også samlet bebyggelse, for eksempel i form av det sør- og vestlandske klyngetunet. I norsk språkbruk har det imidlertid ikke vært vanlig å bruke ordet landsby om norske forhold.