leilighetsdiktning – Store norske leksikon (original) (raw)

Leilighetsdiktning er i videste forstand all litteratur fremkalt av en ytre foranledning, som hyllingsdikt til betydelige menn og kvinner, vers ved festlige anledninger, lyriske eller satiriske innlegg i dagens strid og så videre.

For så vidt har leilighetsdiktningen vært dyrket til alle tider. I snevrere forstand henvender leilighetsdiktningen seg til en mindre eller privat krets. Den hadde sin egentlige gullalder på 1600- og 1700-tallet. Betydelige diktere som Ambrosius Stub og Johannes Ewald måtte for pengenes skyld produsere mengder av leilighetsdikt. Christian Braunmann Tullin så denne virksomheten som en selskapelig plikt.

Dessuten ble det skrevet søknader på rim, «bindebrev» (det vil si vennskapserklæringer), vers til selskapelig underholdning, «platevers» (det vil si inskripsjoner på støpte gravplater), blant annet mange kuriøse hos Johan Nordahl Brun. I mange klubber hørte viser og impromptuer med til sammenkomstene. Enkelte foreninger, for eksempel det Norske Selskab, hadde til og med sin særskilte «versprotokoll». Noen få leilighetsdikt, skrevet enten på bestilling eller foranlediget av en ytre hendelse i forfatterens liv, hører til det beste i sjangeren: Henrik Wergelands Skaaltale for et godt Aar, Bjørnstjerne Bjørnsons Kantate ved Hundreårsfesten for Norges Vel, Olaf Bulls Ignis Ardens og Hjalmar Gullbergs Död amazon.

I våre dager er leilighetsdiktning som erverv overtatt av profesjonelle byråer som leverer på grunnlag av gitte opplysninger.