lignin – Store norske leksikon (original) (raw)
Lignin er et stoff som hovedsakelig finnes i plantenes cellevegger, bundet til cellulose. Cellulose og lignin er de organiske stoffene som forekommer i størst mengde i naturen. I tørr ved er det 20–40 prosent lignin.
Faktaboks
Uttale
lignˈin
av latin ‘ved’
Lignin er en kompleks, polymer substans, og det fungerer som et slags bindemiddel for cellulosefibrer og andre polysakkaridfibrer, slik at det dannes en vedstruktur.
Ved teknisk cellulosefremstilling må ligninet fjernes. Dette gjøres ved å koke veden under trykk med sure eller basiske kokevæsker som løser ut ligninet. Hovedmengden av ligninet som man får fra kokevæskene, foreligger som ligninsulfonat. Det har en rekke tekniske anvendelser og brukes blant annet til fremstilling av vanillin.
Lignin er betydelig mer motstandsdyktig mot forråtnelse enn cellulose og de fleste andre organiske stoffer i naturen, og det utgjør derfor en viktig del av humus, som er restene etter planter og dyr i de øvre jordlag og i torvlag. Omdannelsesprodukter av lignin utgjør storparten av grunnmassen i kull.