lim – Store norske leksikon (original) (raw)
Lim er et bindemiddel for å feste sammen to eller flere deler. Limet påføres som et tynt, klebende lag på en eller begge deler før de føyes sammen. Under påføringen må limet være flytende, men etter sammenføyningen må det avbinde, det vil si at det må få den nødvendige fastheten og styrken til å holde delene sammen.
Faktaboks
antagelig av latin ‘søle, skitt’, via gammelengelsk til norrønt ‘kalk, lim’
Før påføringen må man vanligvis rense de flatene som skal limes, og det kan også være nødvendig å rue dem, det vil si å gjøre dem mindre glatte. Limet kan påføres med for eksempel pensel, tannet sparkel, rulle, sprøytepistol, strengpistol, valseverk eller ved oppsuging eller innsprøyting i limfugen. I husholdningen brukes for det meste lim som påføres rett fra emballasjen (tube eller flaske).
Lim kan også brukes i form av limfolier (limfilmer). Disse legges mellom flatene, som så varmes opp og presses sammen.
Virkning
Bindingen mellom lim og materiale skyldes adhesjonskreftene og eventuelt også en mekanisk forankring i ujevnheter i overflaten. Derfor er det viktig at det oppnås en tilstrekkelig tett kontakt. Det vil si at limet må være tilstrekkelig lettflytende, det må om nødvendig brukes press, og limet må fukte materialet godt. Det siste fordrer at kontaktvinkelen er liten slik at det flytende limet fordeler seg som en tynn film på overflaten på en slik måte at alle små ujevnheter fylles.
Mekaniske spenninger som kan oppstå i limfugen på grunn av at limet skrumper under tørkingen og avbindingen, kan bidra til å redusere bindingsstyrken.
Sammensetning
Enkelte lim er uorganiske, men de fleste er basert på organiske høypolymere stoffer som bindemiddel. Inntil 1930- og 1940-årene var disse mest av animalsk og vegetabilsk opprinnelse, for eksempel blod- og eggalbuminlim, glutinlim (hud-, horn- og beinlim), fiskelim, kaseinlim, naturharpiks-, dekstrin- og arabisk gummilim, samt klistere. Enkelte av disse antas å ha vært i bruk allerede i forhistorisk tid.
Kaseinlim (trelim), arabisk gummilim (kontorlim) og klistere (tapetlim) er fremdeles i bruk, men langt de fleste moderne limtyper er basert på syntetiske polymerer (harpikser, plast og gummi) som bindemiddel. Fyllstoffer, drøyemidler, klebriggjørere med mer er også vanlige bestanddeler av lim.
Ulike typer lim
Etter den måten de hovedsakelig avbinder på, kan de forskjellige limtypene inndeles i fysikalsk tørrende løsnings- og dispersjonslim, polymeriserende lim, smeltelim og herdelim.
Fysikalsk tørrende løsningslim
I slike lim foreligger bindemiddelet i løsning, og avbindingen skjer hovedsakelig ved at løsemiddelet diffunderer eller damper bort. Ved våtliming blir limflatene lagt sammen mens limet ennå er vått, og dette egner seg best når materialene er porøse så løsemiddelet lett kan unnslippe. Mange av disse limtypene har vann som løsemiddel, og de egner seg derfor best for hydrofile, porøse materialer som tre, papp og papir. De brukes også som tørket limbelegg på frimerker, konvolutter, etiketter og lignende, der de reaktiveres ved fukting med vann.
Såkalte «universallim» til kontor-, hobby- og husholdningsbruk er gjerne basert på syntetiske polymerer som polyvinylacetat og polyakrylater, cellulosenitrat og lignende i flyktige organiske løsemidler.
Klorkautsjuk og syklisert kautsjuk egner seg til liming av gummi til metall.
Løsningslim på gummibasis (natur-, nitril-, uretan- og kloroprengummi) kalles ofte «solusjon» og egner seg blant annet for bøyelige materialer som skosåler og gummivarer.
Enkelte av disse limene kan fortsatt være klebrige en stund etter at det meste av løsemiddelet er fordampet. De kan derfor brukes som kontaktlim og heftlim, til liming også av tette materialer (stive eller myke) som metaller, folier, laminater og gulvbelegg av plast.
En variant av heftlim er det selvklebende limet («trykkfølsomt» lim) som er permanent klebrig og ofte brukes på limbånd (tape), etiketter, konvolutter, plaster og lignende.
Såkalte settlim påføres som en limstreng fra tube eller pistol og er beregnet på sammenføyning av flatene før løsemiddelet er fordampet, selv om materialene er tette (veggpaneler i plast, gulvbelegg med mer). Avbindingen skjer gjerne ved en kombinasjon av tørring og herding.
Dispersjonslim
Dette er lim hvor bindemiddelet foreligger som en dispersjon av små partikler i en væske (som oftest vann), og avbindingen skjer ved at væsken diffunderer eller damper bort, og partiklene kleber seg sammen. Oftest er dispersjonen en lateks av syntetisk gummi eller plast. Slike lim brukes for porøse materialer som tre, tekstiler og lær.
Polyvinylacetat-dispersjonslim har nå stort sett fortrengt glutinlim som snekkerlim (sløydlim). For tette materialer blir det også laget dispersjonslim til bruk som kontaktlim (særlig på kloroprengummibasis) og heftlim (polyakrylater) til liming av gulvbelegg, fliser med mer.
Polymeriserende lim
Dette er reaksjonslim der bindemiddelet hovedsakelig foreligger i form av en monomer, og avbindingen skjer ved at denne polymeriserer.
I cyanakrylatlim (såkalt hurtiglim/lynlim) skjer reaksjonen på noen sekunder, idet den startes (initieres) av de små mengder fuktighet som alltid vil være til stede på flatene. De egner seg særlig til hurtig montering av små deler av metall, plast med mer.
Visse initiatorholdige metakrylatlim polymeriserer så snart det innelukkes i limfugen (oksygenet i luften virker ellers som inhibitor), og slike lim kalles derfor anaerobe lim.
Det finnes også polymeriserende lim der reaksjonen startes ved påvirkning av lys med en bestemt bølgelengde (fotopolymeriserende lim).
Smeltelim
Termoplastiske lim som ved bruk må varmes opp til smelting, og som avbinder ved størkning når de avkjøles, kalles smeltelim. De kan bestå av polyamider, etylen-vinylacetatkopolymerer, polyvinylbutyral, cellulosederivater med mer, ofte blandet med myknere og lettsmeltelige, syntetiske harpikser. Slike lim kan også være påført på forhånd, for så å varmeaktiveres like før sammenføyningen.
Herdelim
Dette er lim hvor avbindingen hovedsakelig skjer ved en kjemisk herdereaksjon (se herding – polymerkjemi.). Den kan foregå ved romtemperatur (kaldtherdende lim) eller ved oppvarming (varmtherdende).
Vannholdige urea-, fenol-, resorcinol- og melaminlim herder ved syretilsetning eller oppvarming, gir sterke og harde limfuger og brukes særlig til liming av tre, og som bindemiddel i sponplater, glassvattmatter, våtsterkt papir med mer. De fenolbaserte limene gir best våtstyrke.
Epoksylim og polyuretanlim er reaksjonslim (tokomponentlim) som herder når man blander to reaktive komponenter. De er meget gode for metaller, glass, forskjellige plasttyper med mer. Typisk for epoksy- og polyuretanlim er at de har en relativt lav kontraksjon under herdingen og derved gir sterke limfuger uten spenning.
Umettet polyesterlim herder ved tilsetning av en initiator som gir en kombinert polymerisasjons- og herdereaksjon.
Alle de nevnte herdelimene, eventuelt kombinert innbyrdes eller modifisert med termoplaster, kan gi meget sterke bindinger. For å øke slagfastheten hos de sprøeste limtypene kan findelte gummipartikler blandes inn.
Til herdelimene hører også silikonlim, som herder ved reaksjon med fuktigheten i luften.
I motsetning til de fleste andre mer termoplastiske lim, er herdelimene ikke utsatt for siging ved langtidsbelastning eller oppvarming.
Eksterne lenker
- Artikkel hos forskning.no: Hvorfor limer lim?