luftmasse – Store norske leksikon (original) (raw)
Luftmasse er en del av atmosfæren som har noenlunde lik sammensetning. Når luft er i kontakt med et underlag som er ensartet, så dannes en luftmasse som selv er forholdsvis homogen, spesielt når det gjelder temperatur, fuktighet og vertikal fordeling.
Typer
Arktiske luftmasser dannes i områdene rundt Nordpolen.
En geografisk luftmasseklassifikasjon omfatter gjerne fire typer:
- Arktisk eller antarktisk luftmasse med kildeområde over is- og snøkalottene omkring polene.
- Polarluft, fra kalde områder på høye bredder.
- Tropeluft, som får sitt preg over subtropiske områder.
- Ekvatorialluft, som er varm og fuktig og dominerer beltet omkring ekvator.
Det foretas en videreinndeling i kontinentale og maritime luftmasser alt etter som luften har fått sitt preg over land eller hav. Dette har særlig betydning for fuktigheten og støvinnholdet i luften. Ofte regner vi bare med to av de omtalte fire luftmassetypene, polarluft og tropeluft, siden det som regel er en gradvis overgang fra arktisk luft til polarluft og fra ekvatorialluft til tropeluft.
Innvirkning på været
Værkart. Forenklet værkart for 1. januar 1969 kl. 12 GMT, med tradisjonelle symboler. Kartet viser utsnitt av en analyse med den storstilte fordelingen av lufttrykk, luftmasser og fronter. Dessuten er det observert vind, skydekke, vær og temperatur for noen utvalgte stasjoner
Når en luftmasse strømmer vekk fra kildeområdet, går den gjennom geografisk bestemte endringer som resulterer i ulike værfenomener. Det snakkes om luftmassevær i motsetning til frontvær, som er knyttet til de smale overgangssonene mellom forskjellige luftmasser. Strømning over kaldere underlag resulterer i avkjøling nedenfra så luften blir stabil, ofte med utbredt tåke eller tåkeskyer i lav høyde. Kald luft over varmere underlag blir ustabil og gir bygevær, særlig hvis den strømmer over hav.
Historikk
Begrepet luftmasse ble innført i praktisk værtjeneste, satt i system og utnyttet i værvarslingsøyemed av Bergensskolen. Den klassiske luftmasseklassifikasjonen og den systematiske utnyttelsen på værkartene er kommet mer i bakgrunnen etter som moderne observasjonsteknikk muliggjør systematiske målinger fra alle nivåer.