mark – myntenhet – Store norske leksikon (original) (raw)

Mark var opprinnelig en vektenhet i middelalderen. Derfra utviklet den seg på 1000-tallet til også å bli en regnemynt i Norge og i flere europeiske land. Rundt 1500 ble marken også en preget mynt.

Fra Harald Hardrådes tid var det norrøne myntvektsystemet fullt utbygd med enhetene mark, øre, ertog og penning. Bare penningen ble preget som mynt. De andre enhetene var bare regnemynt. Verdiforholdet mellom enhetene var fastsatt til:

1 mark = 8 øre = 24 ertoger = 240 penninger

Gjennom middelalderen ble det benyttet to uttrykk: talt og veid mark. Den talte marken var mynter, den veide rent sølv. Opprinnelig skulle det være likegyldig om marken var talt eller veid. På grunn av stadige forringelser av vekt og sølvinnhold i myntene, sank den talte myntmarkens verdi i forhold til den veide marken. Omkring 1340 tilsvarte den talte marken bare 1/5 mark sølv, og i det følgende århundret sank verdien ytterligere.

Den svenske inndelingen av sølvmark i 192 penninger fikk på 1300-tallet innpass i det østlige og nordlige Norge. I Vest-Norge ble marken delt i 216 penninger.

På 1400-tallet innførte man, i likhet med Danmark, regning i skillinger (den lybske mark) istedenfor i øre og ertoger. Verdiforholdet mellom enhetene var nå fastsatt til:

1 mark = 16 skilling = 192 penninger

Fra begynnelsen av 1500-tallet ble det også preget markstykke. De første ble preget i Nord-Tyskland, deretter i de nordiske landene. I Norge preges den første marken enten av erkebiskop Olav Engelbrektsson eller av Christian 2 under sistnevntes forsøk på å gjenerobre Norge i 1531-1532. Christian preget en to mark klipping i 1531 og en mark klipping i 1531-1532. Olav Engelbrekssons mark er udtatert, og kan være preget på et hvilket som helst tidspunkt mellom 1522 og 1537.

Ved innførselen av daleren, som ble preget første gang i Norge i 1546, gikk det opprinnelig 1½ mark på daleren. Senere ble markens verdi stadig forringet i forhold til daleren Ved Christian 4s myntforordning av 1625 ble verdiforholdene satt til:

1 daler = 1½ krone = 6 mark = 96 skilling

1 mark = 16 skilling

Dette forholdet var gjeldende til 1813.

I Norge ble det på 1700-tallet bare noen få år preget mark. Den dominerende mynten fra Kongsberg myntverk var den gang 24-skillingen. Denne fikk, særlig på Østlandet, navnet mark. Den riktige betegnelsen, som ble brukt på Vestlandet, var ort (det vil si kvart, fordi det gikk fire stykker på kurantdaleren). Ved pengeloven av 1816 ble spesidaleren delt i 5 orter (eller mark à 24 skilling) med en verdi av 80 øre ved innføringen av kronemynten 1875.

Mark ble også brukt i Danmark og Sverige.