mester – Store norske leksikon (original) (raw)
Mester er en lærer, veileder i et fag; en person som er svært dyktig til noe eller har vunnet et mesterskap; en person som leder eller har oppsyn med noe (stasjonsmester, postmester) eller en selvstendig håndverker eller annen yrkesutøver med mesterbrev i et fag.
Faktaboks
av norrønt meistari (jamfør tilsvarende dansk form mester, av gammeldansk mæster), via middelnedertysk meister, mēster, fra gammelfransk maistre, av latin magister ‘forstander, anfører, lærer, veileder’; samme ord som magister; jamfør hovmester
Mesterbrev
Tittelen mester er beskyttet av mesterbrevloven av 20. juni 1986. For å kunne bli mester må man ha bestått svenneprøve eller fagprøve, ha arbeidet to år i faget og ha bestått mesterutdanningen, som innbefatter prøve i fagene faglig ledelse, markedsføring, økonomi og etablering og ledelse.
Mesterbrevordningen forvaltes av en egen nemnd, Mesterbrevnemnda, og et eget sekretariat står for den praktiske administrasjon av mesterbrevordningen. Flere utdanningsinstitusjoner tilbyr i dag undervisning i de fag som kreves til mesterprøven.
Historie
I middelalderen var mester en tittel knyttet til fornavn for person med akademisk grad. I håndverket var det betegnelse for en selvstendig drivende håndverker. Håndverksmesternes antall var begrenset.
For å kunne bli betegnet som mester måtte håndverkerne i den gamle laugstid ha utført et mesterstykke etter utstått lære- og svennetid. Laugsskråene bestemte hva de enkelte fagenes mesterstykker skulle bestå av. Mesterprøven falt bort da håndverksloven opphevet laugene (1839 og 1866), men tittelen ble beholdt som betegnelse på en selvstendig håndverksdrivende.