norsk dramatikk – Store norske leksikon (original) (raw)

Den første betydningsfulle dramatiker i norsk litteratur er Ludvig Holberg (1684–1754). For scenen skrev han et utall komedier etter mønster fra Plautus og Molière, svært ofte type- eller karakterkomedier (den stortalende, den vegelsindede), der svært mye av intrigen og det komiske oppstår som følge av spesielle karakteregenskaper eller ideer som har satt seg fast. Komedier som Den politiske Kandestøber, Jeppe paa Bierget og Erasmus Montanus vekker alltid latter, men er samtidig forankret i en tid og et samfunnssystem som indirekte beskrives og kommenteres. Med fast forankring i komedietradisjonen skapte Holberg figurer som publikum har kunnet le og gråte over i flere hundre år etter at Holberg skrev sine stykker i perioden 1722–1727.

Johan Herman Wessels Kierlighed uden Strømper (1772), en parodi på norske tragedieforfattere som etterapte de franske klassisistene (for eksempel Johan Nordahl Bruns Zarine), er et enestående verk i norsk dramatradisjon. «Sørgespillet» blir komisk og undergraver tragediens strenge konsekvens, for slik å avsløre hulheten i de samtidige norske tragedieetterligninger.

Selv om mange diktere i den romantiske perioden, inkludert Henrik Wergeland, valgte en dramatisk form for deler av sin diktning, for eksempel i farser og syngespill, oppstår en viktig norsk dramatisk diktning som skulle forandre verdensdramatikken med Henrik Ibsens dramaer. Både Bjørnstjerne Bjørnson og Ibsen begynte med historiske skuespill, og Bjørnson var først ute med de realistiske samtidsdramaene Redaktøren og En fallit (begge 1875). Overskygget som han er blitt i ettertid av Ibsen, er det likevel grunn til å minne om Bjørnsons store dramatiske produksjon, med stykker som Over ævne I og II, Geografi og kærlighed, Når den ny vin blomstrer.

Henrik Ibsen var utpreget og nesten utelukkende dramatisk dikter. Etter de historiske dramaene i 1850-årene skrev han Brand og Peer Gynt (versedramaer) og det omfangsrike idédramaet Kejser og Galilæer, før samtidsdramaene ble skapt. Det borgerlige drama ble gitt en ny dimensjon i den sannhetssøkende og virkelighetsnære etterprøving av problemer, gjennom den dybdeboring i sinn som Ibsen her begynte, blant annet ved å bruke en retrospektiv teknikk vi kjenner fra den klassiske tragedien, for eksempel i Gengangere. Ibsens senere dramaer, fra Vildanden til Når vi døde vågner, blir ofte betegnet som symboldramaer, der hovedkonfliktene er flyttet fra samfunnsproblemer til enkeltindivider og indre konflikter.

Dramatiske arbeider ble også skrevet av Arne Garborg (Læraren, 1896), Amalie Skram, Knut Hamsun, men bare forfattere som Gunnar Heiberg og Helge Krog var dramatikere fremfor noe annet. Hans E. Kinck skrev også viktige dramatiske arbeider, blant annet versedramaene Driftekaren (1908) og Paa Rindalslægret (1925). Nordahl Griegs skuespill, for eksempel Vår ære og vår makt (1935) og Nederlaget (1937), er moderne, fargerike og kraftfulle dramaer. Tore Ørjasæter med Christophoros (1948) må også nevnes blant norske forfattere som også skrev dramatikk.

Fra etterkrigstiden kan navn som Aslaug Vaa og Jens Bjørneboe nevnes; den første med stemningsfull lyrisk-dramatisk form, den andre sterkt Bertolt Brecht-inspirert. Det absurde drama har satt få spor i norsk dramatikk. Radiodramatikken ble dyrket med stort hell blant annet av Tarjei Vesaas, mens fjernsynsteaterets fremste dramatiker må sies å være Sverre Udnæs. Bjørg Vik, Cecilie Løveid og Edvard Hoem bør nevnes blant norske forfattere som fra midten av 1970-årene også har tatt dramaformen i bruk; for Løveid er den på mange måter hovedformen. Jon Fosse hadde urpremiere på sitt første drama (Og aldri skal vi skiljast) i februar 1994 og har senere skrevet en lang rekke kammerspill som har skaffet ham internasjonalt ry. Svært mange norske romaner er for øvrig blitt tilpasset for scenebruk, blant de mest vellykkede er Olav Duuns Medmenneske.